Annonse
Historie, kultur, språk og økonomi gjør det samiske Vi-et forskjellig fra det etnisk-norske, men ikke mindre verd, skriver Svein Jentoft. Bildet er fra en utstilling i Niitohárji idrettshall i Karasjok i forbindelse med Samisk språkuke i 2019. Foto: Sametinget

Det samiske "vi"

De som agiterer for at samene skal miste rettigheter de har opparbeidet (rettigheter som de vel og merke har hatt og ikke fått av staten) og de institusjoner samene med myndighetenes hjelp har skapt for å sikre dem, er i realiteten ute etter å frarøve samene deres Vi, selv om de nok ikke vil vedgå det.

Å være norsk innebærer å tilhøre et eget Vi, et sosialt og kulturelt fellesskap, som er vårt eget. Herfra henter vi identitet som vi bærer inni oss, som vi liker å feire, vise fram, og som gir oss en plass i verden. Av det å være norsk følger det også visse rettigheter som vi har for oss selv, og som forplikter oss og andre. Ingen ting av dette har vi fått gratis. Vi er stolte av det vi har fått til, av og til inntil det hovmodige, og vi vil utvilsomt sloss for det igjen om det skulle bli krevd.

Sosial forankring

Det norske Vi-et svever imidlertid ikke i løse luften, løsrevet fra våre sosiale relasjoner, næringer, institusjoner og symboler. Det lever i språket, i våre verdier, felles erfaringer og kollektive kunnskap. Alt dette har vi sikret på ulike måter, også rettslig. Uten denne forankring ville vi vært ansiktsløse. Vi ville ikke visst hvem vi er, og andre ville heller ikke kunne kjenne oss igjen.

Men ingen ting av dette er hugget i stein. Som det er blitt til, kan det også forandres. Å være norsk betyr ikke det samme i dag som det gjorde før. Det norske, hva nå det enn er, endrer seg med tiden, ofte uten at vi merker det, gjerne gjennom påvirkning og press innenfra eller utenfra, men av og til fordi vi vil det selv. Norge er således intet statisk samfunn, men et samfunn i bevegelse mot noe vi ikke helt kan si hva er.

Alt det som gjelder for det norske Vi-et, gjelder også for det samiske. Samene har ting de er felles og alene om som urfolk og minoritet, og som bidrar til å bestemme hvem de er i sitt eget og andres bilde. Historie, kultur, språk og økonomi gjør det samiske Vi-et forskjellig fra det etnisk-norske, men ikke mindre verd. Også samenes Vi er forankret i næringer, institusjoner, verdier, rettigheter og plikter som delvis er felles og delvis særegne for dem. Det samiske Vi-et har gjennom tiden vært utsatt for større trykk enn det norske, og er det fortsatt, som andre urfolk også opplever.  

Derfor snakker FNs urfolksdeklarasjon om «peoples», ikke «people.» En liten bokstav «s» gjør her en stor forskjell. Den innebærer erkjennelsen av at urfolk ikke overlever bare som individer, heller ikke bare som en flokk, men som et integrert Vi - et solidarisk felleskap, en nasjon. Derfor handler ikke rettigheter til land og vann, eksklusive rettigheter til å drive reindrift, rett til samisk språkopplæring, støtte til samisk kultur osv. om samiske privilegier, om å forfordele, diskriminere, stenge andre ute. Det dreier seg om å verne det samiske Vi-et mot ytterligere fornorskning. Derfor finnes også Sametinget som et instrument for samisk myndiggjøring.

Likeverd

De som agiterer for at samene skal miste rettigheter de har opparbeidet (rettigheter som de vel og merke har hatt og ikke fått av staten) og de institusjoner samene med myndighetenes hjelp har skapt for å sikre dem, er i realiteten ute etter å frarøve samene deres Vi, selv om de nok ikke vil vedgå det. Dette vil i hvert fall bli konsekvensen om de skulle lykkes med sitt prosjekt. De institusjonelle pilarene som det samiske Vi-et bygger på og forutsetter, ville velte, og da vil resten falle. Norske nordmenn ville mobilisert om noen hadde prøvd å ta fra oss vårt Vi og dets grunnpilarer.

Å kjempe for det samiske Vi-et, er å sloss for dets likeverdighet med det norske. Det handler om to selvstendige, men gjensidig avhengige folk som skal leve sammen i all framtid. Det dreier seg ikke om å trygge det samiske Vi-et på bekostning av det norske, men å sikre deres eget.  Det innebærer framfor alt ikke om å hevne det bitre de selv har opplevd. Samenes Vi sitter ikke mindre dypt og er ikke mindre kjært for dem enn det norske Vi-et er for etniske nordmenn.

Da er det en meningsløshet at de som motarbeider samiske rettigheter og institusjoner, som mener at samer skal behandles akkurat som norske nordmenn - som om de ikke er samer, og som går inn for at Sametinget legges ned fordi de synes samene har nok med det norske demokratiet, gjør det i «likeverdighetens» navn. Gjør en dette, kjemper en ikke for likeverd, men for det stikk motsatte, fordi det ville forskyve balansen mellom de to Vi-er som likeverd krever.

Dette utelukker ikke at samene inngår i flere Vi-er, som vi alle gjør. Nordmenn er ikke bare norsk, men mange andre ting i tillegg, akkurat som muslimer ikke bare er muslimer, men også foreldre, fiskere, lærere, leger, kvinner og menn osv. At samene har et felles Vi, betyr ikke at de ikke har flere identiteter som de føler seg hjemme i, som det å være norske statsborgere. Jeg har aldri hørt noen samer ønske seg at det skal være annerledes. Dette er fordi de også tilhører nasjonalstaten like mye som norske nordmenn.

Anerkjennelse

Fornorskningen var et mer enn hundre års forsøk fra majoritetssamfunnet på å erstatte det samiske Vi-et med det norske, ved å få de til å føle og tenke som nordmenn.  Dette skjedde uten at samene hadde bedt om det, og uten deres informerte samtykke. Dette kan ikke kalles annet enn et overgrep fra den norske stats side. Det lyktes imidlertid bare delvis. Samene strebet imot, og organiserte seg for å kunne stå sterkere. Det samiske Vi-et viste seg mer robust enn staten tenkte seg.

Det er da nedslående at samenes bestrebelser på å gjenopprette sitt Vi fortsatt møter så stor motstand på norsk side, ikke fra myndighetene primært, men blant «folk flest» og de som har utnevnt seg selv til å representere dem. Hvordan tenker man seg at det samiske Vi-et skal kunne overleve uten sosial og institusjonell forankring, uten at samene kan ha visse ting sammen og for seg selv, uten et sosialt og legalt fundament som er solid nok til å tåle trykket utenfra? Det ville heller ikke det norske Vi-et gjøre.

Samene her hjemme har oppnådd mye sammenliknet med urfolk i andre land, men det har kostet. Jeg har ikke hørt dem klage over dette, tvert om. De har i stedet jobbet solidarisk for at andre urfolk skal få oppleve det samme i deres land. Samenes suksess kan ikke brukes mot dem. Det er ikke opp til det norske Vi-et å bestemme om samene har passert målsnoren, at nå er det nok. Hva samene vil kjempe for, og hvordan og hvor lenge de vil arbeide for å skape sitt moderne Vi, er opp til dem selv å avgjøre. Dette er også en frihet norske nordmenn insisterer på å ha. Jobben med å skape vårt Vi, vil aldri være fullendt. Slik er det selvsagt også for samene.

Det samene har lyktes med, har slett ikke gjort det samiske Vi-et overflødig. Det er snarere motsatt. Intet er garantert her i livet, og jo mer de har klart å realisere, desto mer har de å miste. Det samiske Vi-et er fortsatt utsatt, selv om den norske velferdsstaten fortjenestefullt har eliminert fattigdomsproblemene og mye av marginaliseringen av samene. Samene har som naturlig er, større ambisjoner enn som så. Nordmenn sitter på en solid grønn grein, men har ikke sluttet å gjødsle. Det kan heller ikke samene tillate seg å gjøre.

Som det norske, dreier det samiske Vi-et seg primært om andre ting enn generelle samfunnsgoder og rettigheter. Det handler om å muliggjøre det å kunne tilhøre et levedyktig og pulserende sosialt og kulturelt felleskap, og dermed kunne føle trygghet i seg selv. Det krever imidlertid en anerkjennelse av det samiske Vi-et som noe i seg selv - «sui generis» for å si det på latin, og som jevnbyrdig med det norske. Da skal det samiske Vi-et «opp» og ikke ned for at det skal bli balanse. Dette innbefatter en aksept for at samene har den samme menneskerett til å hegne om, videreutvikle, og nyte sitt Vi, som etniske nordmenn har rett til å verne, bygge, og feire sitt. Å hindre samene i dette, er å begå en stor urett.

Dette er tredje og siste kronikk i en serie fra Svein Jentoft om samepolitikk og samisk identitet. Tidligere publisert:

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse