Annonse
Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad har - helt i Alfred Nobels tradisjon - servert nasjonen litt sprengstoff de siste dagene. Lundestad har fått kritikk, men fortjener heller ros for å ta opp et viktig tema, mener samfunnsredaktør Lasse Jangås.

Sammen er de dynamitt

Om kort tid er han pensjonist og bedre enn de fleste vet Lundestad at sjansen da øker for at hans meninger havner i redaksjonsbunken for kuriosa.

Helt i tråd med Alfred Nobels egentlige virke har Geir Lundestad utviklet sitt eget sprengstoff den siste tiden. Han valgte dessuten å legge ved ei kort lunte for å hjelpe norske medier og politikere med kvikk detonering, og svært mange sto klare med fyrstikkene da Lundestad i helga tok til orde for å se nærmere på Nobelkomiteens sammensetning.

Da smalt det både fort og høyt. Riktignok handler debatten foreløpig om forholdet mellom Lundestad selv og Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland, men forhåpentligvis kommer den inn på rett spor ganske snart.

For vi trenger debatten Lundestad ønsker. Mange har vært kritiske til timingen, men ser vi bort fra noen eks-ministre som håper på plass i komiteen og som nå føler plassen truet, og Jaglands egne medarbeidere, er det ikke så mange igjen. De roper bare så høyt.

Tidspunktet var selvsagt ikke tilfeldig valgt fra Nobelkomiteens sekretær. Om kort tid er han pensjonist og bedre enn de fleste vet Lundestad at sjansen da øker for at hans meninger havner i redaksjonsbunken for kuriosa. Så timingen var presis - det var viktig at det kom nå.

For frykten for at saken tar fokus fra nobelprisvinnerne er bortkastet. Onsdag mottar menneskerettsforkjemperne Malala Yousafzai fra Pakistan og Kailash Satyarthi fra India sine priser, og de kommer til å få all oppmerksomhet de virkelig fortjener på den store dagen.

Internasjonalt er det forsvinnende få som bryr seg om det norske «oppgjøret» mellom Lundestad og Jagland, og det er nettopp Nobelprisens internasjonale omdømme og verdi som er viktig her.

I helga tok Lundestad opp noen forhold knyttet til valg av komitémedlemmer. Lundestad mener det er uklokt å hente inn utenlandske medlemmer, da man fort kommer i trøbbel med tanke på ståsted i internasjonale konflikter. Han mener dessuten at komitémedlemmene bør beherske engelsk, og aller viktigst: Tidligere stats- og utenriksministre bør ikke sitte i komiteen.

Lundestad har naturligvis helt rett. Og den debatten er svært viktig, om Nobelprisen fortsatt skal rage over de hundrevis av andre fredsprisene som deles ut i verden hvert år.

Svært aktuelt ble naturligvis dette da komiteen viste mot ved å tildele den kinesiske regimekritikeren Liu Xiaobo for fire år siden. Kinesiske myndigheter reagerte umiddelbart med å bryte kontakten med det offisielle Norge, og har fortsatt med det til tross for at norske myndigheter valgte feighet foran mot og heller viste tidligere fredsprisvinner Dalai Lama ryggen ved hans besøk her tidligere i år.

Nå ville trolig kinesiske myndigheter gjennomført sin pubertale aksjon mot Norge likevel, men poenget må uansett være å skape et så tydelig skille mellom Nobelkomiteen og norske myndigheter som mulig. Og det er selvsagt krevende når tidligere statsministre, utenriksministre eller andre regjeringsmedlemmer sitter i komiteen. Vi ser jo skillet her hjemme, men det er ikke så tydelig for det internasjonale samfunnet.

«Å få verden til å forstå at komiteen er uavhengig, er en vanskelig oppgave i seg selv. Vi kjemper i motbakke for å få verden til å forstå hva det betyr», sa Lundestad til Aftenposten i helga.

Jeg synes han burde gått enda lengre. At plassene i komiteen gis norske eks-politikere som takk for lang og tro tjeneste eller ved politiske hestehandler er ikke hovedårsaken til at det i framtida bør være andre enn Stortinget som utnevner komitémedlemmene. Ikke fordi Stortinget ikke er i stand til å treffe fornuftige valg, men fordi man enda tydeligere markerer avstand mellom fredsprisen og norske myndigheter.

Det burde være selvsagte spørsmål oppe til vurdering, men det krever mot og engasjement å pirke borti de sterke tradisjonene for den ærverdige prisen, og rokke ved politikeres makt og innflytelse.

Geir Lundestad fortjener derfor honnør både for sitt mot og for sitt virke gjennom 25 år som sekretær for komiteen. Hans makt har trolig vært stor foran fredspristildelingene, og han har fått til mye som direktør for instituttet, blant annet oppgradering av nobelarrangementene og etableringen av fredsprissenteret i Oslo.

Og hadde det ikke vært for hans enorme tyngde og renommé som historiker, analytiker og utenrikspolitisk forsker og ekspert, ville sprengstoffet hans aldri blitt detonert. Derfor var det bra at det kom nå, for lunta må være tørr. Ellers gidder ingen å stå klar med fyrstikkene.

Som i mange store byggeprosjekter må det sprenges litt først. Det blir støy og uorden en periode, men så kan den nødvendige ombyggingen starte.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse