Annonse
Når likeverd ikke er utgangspunktet i en sammenslåingsprosess mellom kommuner eller fylker.

Flertall gir ikke raushet i en sammenslåing

Flertallspartens beskrivelse av en "god prosess" betyr egentlig at de har "full kontroll".

Den pågående sammenslåingen mellom Finnmarkskommunene Hammerfest og Kvalsund er kommet et godt stykke lenger enn Finnmark og Troms, og blir av storebror hyppig beskrevet som en ”god prosess”. Men med flertall og leder i fellesnemd og interimsnemd, virker det som om ”full kontroll” er betydningen av prosessen. I valg av kommunenavn og våpen, rådmann og lokalisering har alle tilfalt Hammerfest.

Manglende likeverd

På ingen måte har partene behandlet hverandre som likeverdige i sammenslåingen mellom Hammerfest og Kvalsund. Hammerfest er ti ganger større i folketall, og begge mente at det da var rimelig at den største får flest representanter i interims- og fellesnemda. Den rausheten som omtales som viktig for prosessen uteble. Selv om muligheten for å utøve den var der. Det kom inn forslag fra politikere i Kvalsund om at dersom Hammerfest skulle ha 10 representanter, og Kvalsund 9, så burde leder med dobbelstemme tilfalle Kvalsund. Dette ble nedstemt, stille og fredelig. Full kontroll er tilsynelatende mer ønsket enn likevekt.

Flertallstankegangen fra politikere på begge sider ser ut til å begrense evnen deres til å tenke og handle likeverdig. Den minste blir overlatt til å håpe at storebror vet best, og gjør gode valg for begge parter. Håpet er en raus storebror. Min rådmann har på den annen side lært meg at; håp er ingen strategi.

Troms og Finnmark

Med den ”gode prosessen” friskt i minnet ser jeg nå på at to andre brødre som skal flytte inn under samme tak; Troms og Finnmark. Klarer de å gå inn i en prosess med raushet og likeverd som utganspunkt?

Hvem bør egentlig ha rollen som raus storebror?

Da jeg som barn var storebror, fikk jeg som størst ansvaret med å dele mens min lillebror som var minst fikk velge sin del først. Du kan tro det var en omstendig oppdelingsprosess av valgalternativene. Tvunget raushet kaller jeg det i dag. Ved å la tvunget raushet bli et prosesskrav, vil attraktiviteten for flertall i beslutningsnemda reduseres betraktelig. For hvem er raus nok til å la lillebror velge først?

Likeverdige parter er noe politikerne på begge sider tilsynelatende ikke vurderer hverandre som, ellers ville antallet representanter fra hver part, inkludert leder, vært jevnbyrdig. Det kan jo tenkes at akkurat dette er av frykt for å fremstå som svak ved neste valg. Klarer man å få flertall kan man bare vise til ”den gode prosessen” som ble ledet ved sammenslåingen.

Likheter mellom fusjon og sammenslåing 

Det sies at det er lite kompetanse å hente vedrørende sammenslåingsprosesser for kommuner og fylker. Men jeg mener det finnes i bøtter og spann ved å se mot fusjoner av bedrifter. Ved fusjoner mellom bedrifter, er det akkurat likeverd som er i fokus. Partene behandles likt med hensikt om å oppå felles enighet. Det er først ved likeverd-prinsippet at raushet får den rette betydningen.  Ved at rausheten som utvises fra begge parter i seg selv er avgjørende som virkemiddel for å lede prosessen helt fram til mål.

Raushet fremstår som falskt ved flertallstankegang i sammenslåingsprosesser, enten prosessen er tvunget eller ei. Jeg ser på Troms og Finnmark som likeverdige parter og forventer at politikerne gjør det samme. Og i verste fall at den som blir storebror er raus nok til å la lillebror velge først.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse