Annonse
Utsatt: Presset på tradisjonelle næringer, i samiske områder gjelder det særlig reindrift, er stadig økende, skriver artikkelforfatteren i denne kronikken.

Samspill mellom urfolks- og nordområdepolitikken

En av styringsutfordringene i nord er ulike inngrep som ofte kommer i konflikt med samisk tradisjonell bruk og utnyttelse av naturressurser. Lovrevisjoner og konsultasjonsordning er kommet på plass for å sikre at rettighetsbærere kan respondere og influere på prosesser som angår dem. Likevel øker presset på tradisjonelle næringer, og utfordrer ulike politikkfelt herunder nordområdepolitikken.

Siden midten av 2000-tallet har nordområdemeldinger og strategier pekt på sammenhengen mellom nordområdepolitikken og andre politikkområder herunder samepolitikken som avgjørende for bosetting, sysselsetting og verdiskaping i nord.  Også behovet for økt kunnskapsbygging som inkluderer samisk tradisjonell kunnskap har vært påpekt. Samtidig med et økende nordområdepolitisk fokus, har det vært både politiske og rettslige nyvinninger på det samepolitiske området. Konsultasjonsavtalen fra 2005 og lovrevisjon for å sikre inklusjon av samiske hensyn, rettigheter og tradisjonell kunnskap i planer og beslutningstaking (bl.a. av plan og bygningsloven og naturmangfoldloven som begge trådte i kraft i 2009) er kommet på plass. Dette er også det generelle bildet i det sirkumpolare nord med etablerte institusjoner for urfolks selv- og medbestemmelse og lovgivning for å sikre ivaretakelse av urfolks rettigheter.

Tilbakevendende utfordringer er likevel inngrep fra andre grupper og interesser i samfunnet som kommer i konflikt med urfolks tradisjonelle bruk av land. Presset på tradisjonelle næringer, i samiske områder gjelder det særlig reindrift, er stadig økende. Kartet over Troms og Finnmark basert på et arbeid av Vera Helene Hausner, Sigrid Engen, Camilla Brattland og Per Fauchald, fra UiT og NINA, i 2019 illustrer omfanget av inngrep og viser konkurrerende bruk av land knytta til urbanisering, hyttebygging, turisme, vind- og vannkraft, veibygging, annen infrastruktur og forsvarets bruk av områder. Både enkeltinngrep og summen av disse truer den tradisjonelle bruken, og reindrifta opplever at summen av nye inngrep ofte ignoreres.

I tråd med norsk planlovgivning skal flytteruter, kalvningsland og vårbeiter vernes, men forstyrrelser av ulike slag truer kalvingsområder, sommer, høst- og vinterbeiter og flytteruter. I tillegg kommer direkte tap av beiteland. Selv om det finns måter å inkludere reindriftskunnskap i beslutningsprosesser, viser undersøkelsen også at kunnskap om beiteressurser på hvert enkelt sesongbeite i liten grad er inkludert i forvaltninga. Selv om lover er revidert og ordninger for deltakelse er kommet på plass som skal sikre rettigheter og inkludere kunnskap om reindriftas og annen samisk utmarksbruk i beslutninger om bruk av land, foregår prosessene ofte stykkevis og delt. Koordineringen av sektorer og beslutningsprosesser er svak.

En utfordring er manglende tillit til konsekvensutredninger. I konfliktsaker vises det fra samisk hold til klare mangler med konsekvensutredninger som eksempelvis bruk av ulikt kartgrunnlag, manglende relevant kompetanse hos utreder for å sikre helhetlig kunnskap om sumeffekter og mangel på inklusjon av tradisjonell kunnskap i konsekvensutredninger.

Konsultasjoner er et sentralt verktøy for å realisere urfolks kollektive rett til medbestemmelse. Det er statens ansvar å sikre dette. I Norge er statlige etater forpliktet til å konsultere samene gjennom Sametinget i alle saker som angår samene. Men selv om konsultasjoner gjennomføres, vitner varierende konsultasjonspraksis om mangel på en systematisk ramme som skal sikre at konsultasjonene skjer i tråd med folkerettslige standarder som god vilje, gjensidig respekt og tidlig og fullstendig informasjon.  Særlig gjelder det konsultasjonene knyttet til industriplaner. Svært få urfolk stoler på at selskap og statlige aktører ivaretar deres interesser, noe som også preger industriplaner og prosjekter i samiske områder. Tilliten mellom partene er svak. Utfordringene nevnt her med manglende inkludering av reindriftskompetanse i planprosesser, liten tillit til konsekvensanalyser og ulik forståelse av hva konsultasjonsplikten utfordrer også nordområdepolitikken. Prosessen med å lovfeste statens konsultasjonsplikt for å synliggjøre, forplikte, konkretisere og utvide konsultasjonsforpliktelsene kan skape nye muligheter for tillitsbygging som utvikler felles holdninger og forståelser.

På et webinar 17. juni 2020 arrangert av UiT Norges arktiske universitet om innspill til regjeringens nordområdemelding, framhevet statssekretær i Utenriksdepartementet Audun Halvorsen blant annet den innenrikspolitiske og økonomiske dimensjonen av nordområdepolitikken. Han påpekte at det beste grunnlaget for et tydelig norsk engasjement i nordområdepolitikken er «en solid og troverdig utvikling i norske nordområder». En slik troverdig utvikling både innenriks og utenriks avhenger av samspillet mellom urfolkspolitikk og de øvrige politikkfeltene. Partene er gjensidig avhengig av hverandre. Et samspill mellom urfolkspolitikk, nordområdepolitikk og andre politikkfelt ser vi også i andre arktiske stater som Canada der konflikthåndtering mellom urfolk og industri skjer innenfor rammen av fremforhandla moderne landavtaler. Selv om rammeverk og reguleringer er forskjellige, handler det om å realisere urfolks kollektive rett til politisk deltakelse, selv- og medbestemmelse.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse