Annonse
Russland har tidligere demonstrert både vilje og evne til å bruke militærmakt mot nabolandene. I 2014 ble en korrupt, pro-russisk regjering kastet i et folkelig opprør i Ukraina, skriver Håkon Lunde Saxi, førsteamanuensis ved Forsvarets Høgskole/Stabsskolen. Vladimir Putin var for øvrig president i Russland i 2014.

Sanksjonsregimet mot Russland er viktig for norsk sikkerhet

Situasjonen i Hviterussland etter presidentvalget i august er en av sakene som preger det internasjonale nyhetsbildet nå om dagen. Norge har sluttet seg til EUs erklæring om at valget verken var «fritt eller rettferdig» og har fordømt maktbruken fra sikkerhetsstyrkene mot fredelige demonstranter og journalister i landet. Statsminister Erna Solberg traff for få dager siden opposisjonskandidat Svetlana Tikhanovskaja og uttalte da at valget i august var preget av «grovt valgfusk» og at det burde holdes nye valg under internasjonal overvåkning.

Disse uttalelsene kan gi inntrykket av at det som nå skjer i Hviterussland først og fremst handler om verdier. På den ene siden står prinsippene om frie og rettferdige valg, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter. På den andre siden står «Europas siste diktator», President Aleksandr Lukasjenko. Om dette utelukkende var et verdispørsmål burde oppskriften være klar: Europa må gi sin fulle støtte til den hviterussiske befolkningens krav om nyvalg samtidig som kraftige sanksjoner må innføres mot Lukasjenko-regimet.

Situasjonen i Hviterussland er imidlertid mer komplisert enn det vi kan få inntrykk av. Årsaken er at Russland anser Hviterussland som en del av sin innflytelsessfære i det tidligere Sovjetunionen, mens Vesten offisielt benekter at slike sfærer eksisterer og forfekter at den hviterussiske befolkningen står fritt til å velge demokrati og frihet. Likevel er vestlige ledere klar over de realpolitiske faktorene. Da Statsminister Solberg deltok på humorprogrammet «Nytt på Nytt» 4. september fikk hun spørsmål om Norge ikke burde gjøre mer enn bare å fordømme undertrykkelsen i Hviterussland. Da svarte hun: «Det vi ikke bør gjøre, er noe som er en unnskyldning for at andre skal begynne å hjelpe diktatoren». Hun utbroderte ikke på hvem de «andre» var, men dette er åpenbart en referanse til makthaverne i Kreml. Den uuttalte frykten er at Russland kan sende sikkerhetsstyrker til Hviterussland for å «hjelpe» landet. I neste omgang kan Moskva så benytte situasjonen til å presse det svekkede Lukasjenko-regimet til å godta at den eksisterende «Unionsstaten» mellom landene blir ytterligere fordypet. I verste fall kan resultatet bli en de facto russisk annektering av Hviterussland.

Russland har tidligere demonstrert både vilje og evne til å bruke militærmakt mot nabolandene. I 2014 ble en korrupt, pro-russisk regjering kastet i et folkelig opprør i Ukraina. Russland svarte med å invadere deler av nabolandet, annektere Krimhalvøya, og gi vedvarende støtte til pro-russiske opprørere i de østlige delene av Ukraina. Rundt 13 000 mennesker er så langt drept siden krigen begynte i 2014. USA og EU, samt en rekke andre land svarte med å innføre sanksjoner mot flere russiske sektorer, firmaer og individer. Vesten gir også økonomisk støtte til demokrati- og rettstatsutvikling i Ukraina, samt begrenset militær bistand til det ukrainske forsvaret.

I Norge er det en utbredt oppfatning at sanksjonene er en form for straff mot Russland, samt et forsøk på å omgjøre russisk politikk mot Ukraina. Særlig i Nord-Norge, hvor folkelige og økonomiske bånd til Russland står sterkere enn i sør, har sanksjonsregimet vært omdiskutert. For eksempel spurte Fylkesordfører i Finnmark Ragnhild Vassvik (AP) i en kronikk i oktober 2019 om det ikke var «på tide å oppheve sanksjonene mot Russland?». Hun spurte, som mange i nord gjør, om «tvang og sanksjoner» ville føre til at Russland avsluttet sin folkerettsstridige stedfortrederkrig i Øst-Ukraina og sin okkupasjon av Krimhalvøya?

Det er imidlertid en misforståelse å tro at sanksjonsregimets primære formål er å «rulle tilbake» russisk militær tilstedeværelse på Krim og i Øst-Ukraina. I særdeleshet tror svært få i dag at sanksjonene vil tvinge Moskva til å oppgi Krim. Vel så mye er sanksjonsregimet et instrument i en «oppdemmingspolitikk» for å forhindre fremtidig russisk ekspansjon. Sanksjonsregimet mot Russland skal kommunisere til beslutningstagerne i Kreml at folkerettsstridig maktbruk mot nabolandene har en høy kostnad. Det handler med andre ord ikke primært om å straffe Russland for det de har gjort tidligere, men å avskrekke dem fra å gjøre det samme i fremtiden. Det handler om å øker den potensielle kostnaden og risikoen med slike aksjoner, sett fra Moskvas perspektiv.

De økonomiske effektene av sanksjonsregimet mot Russland har så langt bare ført til en beskjeden reduksjon i russisk økonomisk vekst. Langt viktigere var antageligvis den politiske effekten av at USA, EU, Canada, Japan, Norge og en rekke andre land sto samlet bak sanksjonsregimet og fordømte Moskvas handlinger. Mye tyder på at Kreml ikke hadde regnet med å bli møtt med en så samlet front. Særlig den enhetlige reaksjonen fra EU overrasket enkelte, da innføring av økonomiske sanksjoner krever enstemmighet. «Russlandsvennlige» land som Hellas, Kypros, Ungarn og Italia har likevel ikke brukt sin potensielle vetorett.

Når Vesten står samlet styrkes troverdigheten til sikkerhetsgarantiene som ligger i Atlanterhavspaktens Artikkel 5, som fastslår at NATOs medlemsland «er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle». Med å demonstrere at folkerettsstridig russisk maktbruk mot ikke-allierte land i det tidligere sovjet-området har en politisk og økonomisk kostnad, bidrar Norge og våre allierte på den ene siden til å trygge disse landene. Vi styrker samtidig vår egen sikkerhet. Vi sannsynliggjør at militært maktbruk mot et NATO-land ville ha en enda større kostnad, og ville bli møtt av en samlet NATO-allianse. Derfor er også norsk sikkerhet direkte forbundet med opprettholdelsen av sanksjonsregimet mot Russland. Mer står på spill i Hviterussland enn «bare» spørsmålet om demokrati eller diktatur.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse