Fra et forberedende møte mellom Stortinget og representanter for folkegruppene i forbindelse med Sannhetskommisjonen i desember i fjor. Foto: Stortinget

Sannhet og konsekvenser

Sannhets- og forsoningskommisjonen har nå startet sitt viktige arbeide og forventningene til kommisjonens arbeid er stor. Granskningens formål er å legge grunnlag for anerkjennelse av samers og kveners/norskfinners erfaringer i møte med norske myndigheters politikk, og de konsekvensene disse erfaringene har hatt for dem som grupper og individer.

I metodebeskrivelsen står det at kommisjonen skal legge opp til et systematisk og nært samarbeid med berørte miljøer og organisasjoner, slik at de blir involvert og konsultert underveis i arbeidet. Selv om kommisjonens arbeid såvidt er påbegynt, og lite konkret er formidlet i forbindelse med hva og hvordan et samarbeid med eksterne miljøer og organisasjoner skal praktiseres, er dette et viktig moment i kommisjonens arbeid isolert sett.

Allerede nå tegnes det et bilde om enkeltpersoners erfaringer ved å være av samisk ætt i det norske samfunnet. I forskjellige medier har vi fått høre sterke historier om hets og mobbing som har foregått lenge etter at den offisielle fornorskningspolitikken ble avviklet, og som pågår den dag i dag. Selv om vitnesbyrdene som formidles fremdeles er få i antall, skaper de reaksjoner i lokalsamfunnet.

Alle oss som fra før er engasjert i hetsproblematikken spesielt ovenfor den samiske befolkningen, direkte eller indirekte, er klar over i hvor stor skala dette har foregått. Vi vet at antall berørte personer bare i vårt område er betydelig. Vi kan ane at de reaksjoner som har kommet i forhold til vitnesbyrd så langt, kun er en forsmak til det som kommer. Det er i denne sammenhengen jeg mener det er viktig å involvere kommuner og kommunehelsetjenesten allerede i et tidlig stadium.

Hets og mobbing skaper traumer. Og selv om det er umulig å vite om hvor mange av innbyggerne som faktisk kommer til å formidle sin historie, er det en reell utfording at det fokus saken får, kan bidra til å aktivere tidligere traumer for mange av dem dette gjelder. Det er når man spør om hvem som har ansvaret for å ivareta enkeltmennesket oppi dette, at svaret ligger hos kommunene og helsevesen så klart.

Om det er fordi Sannhets- og forsoningskommisjonen er opprettet av Stortinget at kommuner ikke er nevnt i mandatbeskrivelsen overhodet kan godt være riktig. Slik man ser det ligger kommisjonen på en egen plattform i forvaltningen. Mulig intensjonen er at kommisjonen skal kunne jobbe mest mulig selvstendig, og det er forståelig, særlig hvis man ser på områder som kan omhandle historiske fakta og juss. Ser man på mandatets berøring av individet derimot bør kommisjonen ha rutiner på hvordan de involverte skal ivaretas i etterkant. 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse