Samisk språk og kultur er presset, noen steder visket ut. Festivalen Riddu Riddu i Kåfjord har vært et viktig bidrag til å gjenopplive, synliggjøre og bevare det samiske. Bildet er fra 2008. Foto: Ole Åsheim

Sannheten er ikke farlig

Det som trengs er en sannhetskommisjon, skriver Per Lars Tonstad.

Institusjonene finnes, men et skjelett må også ha kjøtt og blod. En sannhetskommisjon vil gi tyngde og fundament for det skjøre byggverket.

Norge framtrer høy og mørk i global urfolkspolitikk. Det er liten grunn til å være så kjepphøy.

Vel har staten strevet seg fram til en anerkjennelse av samene som folk. Samene skal få beholde sitt språk, om de makter det, og reindriften er fortsatt en ekslusiv samisk næring. Ellers får de klare seg som best de kan, samefolket.

Fortsatt venter vi på det grunnleggende oppgjøret med fortidens brutale og langvarige fornorskningspolitikk. En beklagelse her og der er bare plasterlapper på sår som ikke vil gro. Det som trengs er en sannhetskommisjon som kan grave i dybden og bredden. Da vil vi få et hvelv av kunnskap, og grunnlaget er lagt for at to folk kan bygge tillit og respekt.

Andre land har våget å gå den veien. Canada og Grønland gikk i bresjen for omfattende utredninger som ga landenes urfolk styrke til å rette ryggen igjen. Australia har nølende og motvillig beveget seg i samme retning, og markerer nå “National Sorry Day” 26. mai hvert år for å hedre kontinentets opprinnelige befolkning.

Maoriene i Australia er kanskje behandlet dårligere enn samene på Nordkalotten. Det betyr ikke noe her. Det er staten Norges ansvar å gjøre opp med sin fortid.

Kong Harald sa ved åpningen av Sametinget i 1997 at “i dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk”. Det var nok ord som lindret. Og det var selvsagt regjeringens budskap. En beklagelse er kanskje grei indremedisin i Stortingets korridorer, men i fjordene og lang kysten nordpå, i dalene og på vidda er det lite hjelp i et “sorry” fra majesteten.

Samisk språk og kultur er presset, noen steder visket ut. Det har skjedd på kort tid. Foreldre som var samisktalende, lærte sine barn norsk fordi det var forventet og premiert av storsamfunnet. Noen av dem som kastet kofta, ble de ivrigste fornorskerne.

Barn ble sendt på skoleinternat som var drivhus for norsk språk og kultur, snakk om statlig organisert parallellsamfunn! Mange har vonde opplevelser fra ensomheten og den kulturelle undertrykkingen på skolen. I det siste har flere stått fram og fortalt at internatet ødela livene deres.

I marginale samiske områder, og i de sørsamiske og lulesamiske bygdene, står det om den samiske kulturens overlevelse.

Sjøsamer langs en lang kyst fortviler over at retten til fiske forsvant over natta. I mange generasjoner har de drevet sin næring. De ble kastet på land og er nå maktesløse vitner til kvotebaronenes fiskefest. En juridisk kapasitet som Carsten Smith, tidligere høyesterettsjustitiarius og leder av Samerettsutvalget, mener at sjøsamene bør ha en god sak for domstolene. Politisk taler de for døve ører.

Fornorskningen er fortiet i dagens skoleverk. Men kunnskap om historien er nødvendig for å forstå dagens samfunn. Fortielse er overgrepenes forlengede arm.

I dag kryper aktivister ned i skyttergravene og plaffer løs. Noen klarer å gi ut ei bok med budskapet om at fornorskningen var uskyldig og nødvendig integrering, i motsatt grøft ropes det ut om kulturelt folkemord. 

Det er usaklig, utmattende og unødvendig skyggeboksing. Argumenter bør bygge på fakta.

Fakta er også at Norge langsomt forsøker å gjøre opp for sine synder. Etter Alta-striden rundt 1979/80 ble samiske rettigheter grundig utredet. Sametinget ble etablert. Samisk språklov kom. Rundt dette er det etablert et tungt samisk byråkrati som sliter med å vinne tillit og legitimitet hos pensjonisten i Billefjord og reingjeteren i Anarjohka. FeFo, Finnmarkseiendommen, forvalter utmarksressurser som tidligere ble benevnt uforståelige Statens umatrikulerte grunn. I konfliktsaker om rettigheter til land og vann dømmer en utmarkskommisjon med sterk samisk representasjon. Og i 2017 skal sågar Norges Bank sette en 20-kronersmynt med samisk motiv i sirkulasjon, anledningen er 100-årsjubileet etter det første samiske riksmøtet i Trondheim.

Institusjonene finnes, men et skjelett må også ha kjøtt og blod. En sannhetskommisjon vil gi tyngde og fundament for det skjøre byggverket.

Kommisjonen må være bredt sammensatt og ha et faglig sterkt sekretariat, med ansatte som fordomsfritt tar fatt på et viktig feltarbeid. Hva var det ideologiske grunnlaget for fornorskningsperioden? Hva var omkostningen for enkeltpersoner, lokalsamfunn og folkegruppen? Hvilke metoder ble anvendt, hvor store ressurser ble satt inn? I generasjoner har samer brukt land og vann som det var deres eget, de hadde skrevne og uskrevne prinsipper for all aktivitet, hva skjedde da statene kom inn og slo fast at nå tilhører dette oss? Hvilket juridisk grunnlag hvilte politikken på? Hvorfor ble runebommene røvet fra dem?

Historien er aldri svart hvit. Virkemidlene må vurderes ut fra datidens vilkår. Så det vil komme fram mange nyanser. Aktivistene på ytterfløyene vil måtte besinne seg hvis en kommisjon kan legge fram et grundig, dokumentert materiale som feier bort grunnlaget for de enkle konklusjonene. Det er nok ikke slik at fornorskningen var et velment og ærerikt forsøk på å integrere samene i det norske fellesskapet, heller ikke var det en prioritert nasjonal politikk å bruke tungt skyts for å viske ut alt det samiske. Kommisjonene må få vitnene i tale, slik at vi alle kan lære, det er en nasjonal plikt.

Vi er alle barn av våre sår. Mange samer har mistet sitt språk, i voksen alder prøver noen å finne tilbake til arven. Komagtupper kommer fram der slekter har fornektet sitt opphav i en generasjon eller to. Og under overflaten er det liv i gamle, samiske verdier. Når folk passerer noen mytiske, hellige hvite steiner på vidda, slenger de en mynt, et reinhorn eller annet i en sprekk med bønn om godt vær og gode beiter for hjorden. Mange har like mye tillit til en samisk hjelper som til en turnuskandidat fra Kristiansund. Få vil snakke om slike ting, for det har ingen status i et moderne, rasjonelt og fornuftsbasert samfunn. 

For Norge må det være en rikdom å ha et lite, stolt folk i nord med en levende historie, tradisjon og språk. En etnisk minoritet er ikke en byrde, men en berikelse. Hvordan kan noen samiske veiskilt i Kåfjord eller i Nordland være en trussel som skal angripes med hagle?

Historieløshet er farlig og gir grobunn for hat og fordommer. Kunnskap forebygger og bygger bru mellom mennesker og kulturer. Det er ikke mer som trengs. Norge kan bli best i klassen i internasjonal urfolkspolitikk ved å åpne dørene til fortidens synder, det koster så lite å være ærlig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse