Annonse
En sannhetskommisjon for å avdekke negative virkninger av tidligere generasjoners uvitenhet, uforstand, manglende fagkunnskap og ressurser kan man sammenligne med å stille seg til doms over norsk helsevesen som lot folk lide og dø med det vi i dag vet var horribel faglig handtering. Man visste jo ikke bedre. FOTO: SVERRE A. BØRRETZEN/SCANPIX

Sannhetskommisjon? Kanskje vi heller burde konsentrere oss om hvilken framtid det er mulig å skape

Man kan ikke tilbakeskuende rette kritikk mot alt og alle så å si tilbake til steinalderen og putte det man finner i den store, lidelsesfylte sekken «brutal fornorskning».

Jeg vokste opp i et kulturelt og språklig blandingsmiljø. Det jeg husker best er at de sosiale skillelinjer ikke gikk mellom samer, daroer og kvener, men mellom fattige og velstående og mellom de med sosial posisjon og de som ikke hadde det. Den fattige samen hadde mer til felles med en fattig norsk bumann eller kven enn med en rik reineier, og bumannen hadde ikke noe til felles med den norske middel- og overklassen. Derimot kunne de bedrestilte, også flere samer, ha nær og intim kontakt både med prest og den øvrige embetsstand. Urgamle holdninger, skjellsord, overtro  og fordommer utfoldet seg dessuten ganske fritt i dagliglivet  på kryss og tvers av etniske grenser. 

Den aktuelle debatten om en sannhetskommisjon for å blottstille norsk minoritetspolitikks negative følger for samer og kvener bygger så vidt jeg skjønner på følgende, etter min mening forenklede forutsetning:  Et kompakt, uforstandig, rasistisk  og  brutalt etnisk norsk maktapparat stod overfor en like kompakt, etnisk samisk (eller kvensk) maktesløshet. 

Dette er en alt for snever nøkkel for å låse opp stengte dører for å forstå vår historie og tidligere generasjoners (og våre egne) problemer. I miljøer med flere etniske grupper fant de fattige og fornedrede flere steder hverandre i arbeiderbevegelsen, og allmuens åndelige behov ble i stor grad stettet av læstadianismen og andre lekmannsbevegelser som ofte fungerte tverrkulturelt.  I sterke, homogene samemiljøer påvirket offisiell politikk så å si ikke språkmiljø og identitet i det hele tatt. Andre steder fungerte den som stimulans for virksomme prosesser i den generelle samfunnsutviklinga.

Johan Beronka, sogneprest i Vadsø, belyser sin tids politiske målsettinger og pedagogiske praksis på denne måten i et brev til departementet i 1929:

«En sproglig minoritets opgåen i hovedfolket kan hverken dirigeres eller fremskyndes ved administrative bestemmelser. En slik prosess følger helt andre lover, nemlig de som livet selv skaper, og foregår ved raceblanding, samkvem, deltagelse i næringslivet og konkuranse om livsgoderne. Denne linje kan forekomme for lang, men allikevel den eneste som fører frem. Russland fulgte i 200 år tvangsrussifiseringens «kortere linje» i Østersjøprovinsene, og i 100 år i Finnland, uten å opnå noget som helst resultat.»

Jeg tror man kan si det samme om resultatene av fornorskningsbestrebelsene i tette, homogene samemiljøer.  Her var det lite «raceblandining og samkvem» med andre grupper både i næringslivet og i konkurransen om livsgodene.  De offisielle målsettingene var tvilsomme, det pedagogisk-metodiske sviktet og resultatene uteble. Langt inn i etterkrigstida var det i enkelte områder ganske vanlig at samer, til dels også kvener, ikke kunne eller kunne svært lite norsk. Dette skapte store praktiske problemer for mange.

Konfliktene utspant seg ofte mellom lekmann og byråkrati, mellom urban, borgerlig finkultur og allmennhetens hverdag, og mellom mennesker som konkurrerte om de samme ressurser. Fiskerett, jordeiendommer, beitemuligheter, vedteiger, torvmyrer, bærmyrer, fiskevann, muligheter for lønnsarbeid m. v. var gjenstand for mange tverretniske feider, men forårsaket også strid innad i alle etniske grupper. Skyldtes nøden og de mer allmenne menneskelige konflikter, problemer, trakasseringer og lidelser utelukkende rasisme og etnisk undertrykkelse? Når man i dag har større forståelse for oversette grupper (samer, kvener, husmenn f. eks) og for folks behov for forankring i slekters kulturelle og språklige tradisjoner, skyldes dette større allmennkunnskaper, mange tiårs faglig og politisk debatt om dette og større innsikt og viten på viktige fagfelt (psykologi, historie, sosiologi og pedagogikk f. eks.). Men den viktigste grunnen i vår del av verden er trolig at nød og fattigdom ikke preger tilsidesatte grupper like sterkt som tidligere. Dette gir overskudd til betraktninger om identitet, kultur, språkrettigheter, forankring og framtid.  Folk er mer opptatte av bakgrunn og identitet enn tidligere. Dette er en global trend med både positive og negative aspekter. 

Man kan ikke tilbakeskuende rette kritikk mot alt og alle så å si tilbake til steinalderen og putte det man finner i den store, lidelsesfylte sekken «brutal fornorskning». I tidligere generasjoner led og døde mange mennesker som følge av sykdommer man lett kurerer i dag. Legene stod her maktesløse. Penicillinet som ble tatt i bruk på førtitallet og ble vanlig tiåret etter, berget f. eks. mange mennesker fra lidelser og tidlig død.

I dag har vi større kunnskaper om flerspråklighet, tverrkulturelle forhold og om forutsetningene for at kulturformer skal overleve. Vi har også institusjoner som konsentrerer seg om å skaffe større viten om dette. Tidligere visste man ikke så mye. En sannhetskommisjon for å avdekke negative virkninger av tidligere generasjoners uvitenhet, uforstand, manglende fagkunnskap og ressurser kan man sammenligne med å stille seg til doms over norsk helsevesen fordi myndighetene lot folk lide og dø og gjorde fattige barn foreldreløse, ofte med det vi i dag vet var horribel faglig handtering.  Man visste jo ikke om penicillin og andre effektive, moderne medisiner og behandlingsmetoder som de siste tiårenes forskning har frambrakt.

Ingen samer eller kvener beklager at de har lært norsk, fått utdanning, yrkeskompetanse og at de føler fellesskap med andre norske borgere. Mulighetene i storsamfunnet ga  likevel flere indirekte følelsen av at minoritetskulturene hadde lite å fare med. Dette var i stor grad følger av behovet for å tilpasse seg hurtige strukturelle og sosiale forandringer, særlig etter 2. verdenskrig. Helt fram til vår tid var hundreårige folkelige motsetninger, fordommer, nedvurdering og religiøse villfarelser dessuten problematiske deler av godtfolks dagligliv. Så sent som i slutten av 1940-årene ble f. eks. et menneske i indre strøk anmeldt og anklaget for å drive trolldom.

Jeg tror man vil få enorme problemer med å avgrense mandatet for en eventuell sannhetskommisjon, og kommisjonsarbeidet vil sannsynligvis bli en langdryg affære. Sluttresultatet vil muligens også føre til mer strid enn forsoning. Kanskje vi heller burde konsentrere oss om hvilken framtid det er mulig å skape med vår egen tids viten, erkjennelser og ressurser.

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse