Annonse
Filmen "Sameblod" har gitt historien i Sverige et ansikt og gjort det mulig for folk flest å forstå på et følelsesmessig plan hva det handlet om. Det er stort behov for en storfilm om fornorskingen. mener artikkelforfatterne. På bildet norske Lene Cecilia Sparrok som spiller Elle Marja i "Sameblod". Foto: Sophia Olsson/Storytelling Media

Sannhetskommisjon eller fortielse?

En sannhetskommisjon er den beste rammen for å få fram de levde livenes historier. Men det haster, det må gjøres mens man fortsatt har tidsvitner.

Sametinget og SV vil ha en sannhetskommisjon om hva som skjedde under fornorskingen av samene og kvenene. Både Canada og Australia har hatt en assimileringspolitikk som lignet på fornorskingspolitikken. I disse statene har de ikke bare hatt sannhetskommisjoner, men regjeringene har tatt et skikkelig offentlig oppgjør med fortidens urett. Men regjeringen i Norge kvier seg.

Et historieløst folk

Washington Post har adoptert følgende slagord: “Democracy Dies in Darkness”. En nasjon som fortier fortidens urett er hjernevasket og historieløs. En sannhetskommisjon om fornorskingspolitikken handler ikke bare om en utredning for å klargjøre hva som har skjedd. Det handler om statens oppgjør med fortiden. Det handler om å bryte den øredøvende fortielsen av det som skjedde. Da Australias statsminister Kevin Rudd i 2008 leverte sin Sorry Day-tale, sa han dette:

There comes a time in the history of nations when their peoples must become fully reconciled to their past if they are to go forward with confidence to embrace their future. Our nation, Australia, has reached such a time.

Historien påvirker vår virkelighetsforståelse, hvilke «sannheter» vi forteller oss selv. Fornuften er ikke sin egen herre, den er alltid avhengig av de gitte historiske og kulturelle forhold den virker i. Hvem er vi og hvor kommer vi fra? Det er typisk norsk å være god, sa Gro. Er det like typisk norsk å innrømme sine feil og ta ansvar for det? Gunlög Fur skriver I boken Visions of Sápmi at det ikke bare handler om å anerkjenne «historiske sår»: «Pretending that past events and actions do not influence the present is no longer possible (if it ever was!)”. Det handler om å ta på alvor at fortiden faktisk har satt sitt preg på menneskers liv i dag.  

Lykken er å være norsk

Noen hevder at det ikke skjedde noen overgrep under fornorskingen. Kjell Ballari mener for eksempel at politikken bare var et produkt av sin tid og at det egentlig bare dreide seg om datidens pedagogiske metoder for språkopplæring. Han hevder også at samer og kvener burde være glade for at de lærte seg norsk. Ja, man måtte lære norsk for å lykkes i samfunnet, men hvordan ble det slik? Eller sagt på en annen måte, hvordan ble det slik at det var umulig å lykkes hvis man var samisk? I kontrast til Ballari har vi de som mener fornorskingspolitikken var et stort overgrep, en form for kulturelt folkemord. Gapet mellom disse to forståelsene av historien er både stort og bredt.

Norge som stat og det norske folk som nasjon

Tro ikke at fornorskingspolitikken bare handler om samisk historie, det handler om Norges historie – om forholdet mellom to folk, der det ene folk har skaffet seg en dominerende posisjon i forhold til det andre, og der det andre folks eksistens, tilstedeværelse, livsstil og kultur har blitt nedvurdert og motarbeidet av staten og dets institusjoner. Tankegodset bak den norske enhetstanken er en europeisk arv der man kaster konger og andre herskere til fordel for en idé om ett folk/nasjon, med ett språk og én religion i én stat. Kampen om det ekte norske, det norske folks kultur og selvstendighet, var viktig for å bygge grunnlaget for en ny og selvstendig stat. Det samiske passet ikke inn i dette.

Hvorfor er samene så få?

I 1997 åpnet HM Kong Harald Sametinget med disse ordene: «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie.» Men i dag er det nå ikke så mange samer igjen. Hva skjedde egentlig? Hvis man regner opprettelsen av Finnefondet (1851) som starten på fornorskingspolitikken og opphevelsen av Wexelsplakaten (1963) som slutten, kan man si at politikken varte i 112år. Mange vil mene at den varte enda lengere. Uansett var det ikke snakk om én eller to hendelser eller episoder. Det var snakk om en systematisk politikk som varte svært lenge.

Det samiske folks røst

Sametingets viktigste funksjon er å være en legitim stemme for det samiske folk i Norge. Et stort flertall i Sametinget har uttrykt et klart ønske om en sannhetskommisjon. At Ellen Inga O. Hætta ikke ønsker «å dvele ved fortiden» bør ikke ha så mye å si. Sametinget, som det folkets legitime stemme, vil gjerne det.

Kravstore samer

Regjeringen er redd for at et oppgjør med fortiden vil kunne skape «forventninger om tiltak». Det føyer seg fint inn i myten om de «kravstore samene». Ifølge vår erfaring lever myten om samiske særrettigheter i store deler av den norske befolkningen. At det på noen som helst måte skulle være en reell fordel å være samisk i Norge framfor å være norsk er en gåte. Det er rett og slett ikke sant. For å få bukt med disse løgnene og holdningene må sannheten om historien fram i lyset. Hvis regjeringen og Stortinget tar et skikkelig oppgjør med fornorskingen og løfter den fram i lyset sprekker trollene.

Troen på de privilegerte samene er nokså tidstypisk. Fra opprettelsen av nasjonalstatene har de som ikke var inkludert fått jobbe hardt for reelt likeverd, og for å demontere maktulikheter knyttet til rase, klasse, kjønn, etnisitet, seksualitet. Men det har skapt et følelsesmessig ubehag, og fortellingene snus opp og ned slik at det blir de svarte i USA som fremstår som privilegerte, kvinner i samfunnslivet og samer i Norge.

En film om fornorskingen

For at historien skal få liv må den få ansikter og enkeltmenneskers liv må synliggjøres. De som bar politikkens omkostninger på egen kropp må få fortelle hva som skjedde og hvordan det påvirket deres drømmer og sosiale relasjoner. En sannhetskommisjon er den beste rammen for å få fram de levde livenes historier. Men det haster, det må gjøres mens man fortsatt har tidsvitner. Man må få fram de som bar på fornorskingens stigma og hvordan det er nedfelt i eget-, barns- og barnebarns liv. Filmen Sameblod har gitt historien i Sverige et ansikt og gjort det mulig for folk flest å forstå på et følelsesmessig plan hva det handlet om. Da filmen Kautokeino-opprøret kom ut ble den brukt i skoler over hele landet. Den var et av de viktigste verktøy for å fortelle om historien og skape interesse for temaet. Det er derfor stort behov for en storfilm om fornorskingen. Er det en urimelig forventning om tiltak?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse