Annonse
Faksimile av Nordlys 23/7.

«Såpass må du tåle»

Hva følte du forrige gang du krenket noen? Triumf, stolthet, skadefryd?  Eller kjente du anger eller skam over noe du ved nærmere ettertanke helst skulle latt være? Var det ment som en vittighet fra din side, eller var du bare ubetenksom? Og hva tror du han og hun tenkte som følte seg krenket, ydmyket, tråkket på?

Ytringsfrihet

Noen mener de både har retten og moralen på sin side når de krenker andre. Da får det ikke hjelpe at noen opplever seg å bli trakassert. Slike hensyn kan man ikke ta. Dette må tåles. Sannheten må fram. Men når ble det egentlig OK å krenke andre? Det kan vel ikke være noe en fikk med seg hjemmefra.

De som forbeholder seg retten, ja endog plikten til å krenke andre, viser gjerne til ytringsfriheten og demokratiet. Ingen bestrider at ytringsfriheten er en forutsetning for at demokratiet skal fungere. Men for demokratiet er ikke dette tilstrekkelig. Det spiller også en rolle hva en faktisk ytrer og hvordan en gjør det.

Et levende demokrati krever at vi evner å snakke med hverandre på tilnærmet like vilkår. Hvordan forestiller man seg da at samtalen vil forløpe der den enes ytringer går ut på å krenke den andre? En slik samtale tar lett form av enetale, fordi den som krenkes finner det vanskelig å ta til motmæle. Slik er gjerne samtalens psykologi.

Et demokrati der samtalen går ut på å krenke hverandre, har følgelig dårlige forutsetninger. Man snakker til og ikke med hverandre. Hensikten er ikke å komme fram til gode, omforente løsninger, men å vinne debatten og å imponere eget publikum.

«Krenkelseshysteriet»

Redaktør Arne Reginiussen er i en kronikk gjengitt i Nordlys 23. juli opptatt av «krenkelseshysteriet», slik det ofte kalles, og som han mener har slått om seg. «Det har aldri vært så ille som nå», sier han, og er bekymret over at ytringsfriheten innskrenkes. Under bekymringen ligger forestillingen om at folk og grupper er blitt mer hårsåre enn de var før. De tåler ikke lenger å høre legitim kritikk uten å føle seg krenket. Det er nærmest blitt moderne å framstå som krenket.

Jeg har ikke sett noen undersøkelse som underbygger en slik konklusjon, men kan en mer sannsynlig forklaring på «krenkelseshysteriet» være at det faktisk krenkes mer i det offentlig rom enn tidligere, i avisene og på nettet, at det nærmest har gått sport i krenke? Professor Ketil Lenert Hansens forskning på den utbredte hetsen som rettes mot samene, tyder på at det heller er krenkelsene enn hårsårheten som har økt. Det at folk i større utstrekning enn før føler seg krenket, kan altså skyldes at de faktisk blir det.

I så fall et det de som krenker som truer demokratiet, ikke de som tidligere bøyde nakken og holdt kjeft da de ble ydmyket i all offentlighet. Det vil da være bra for demokratiet at folk i økende grad tar til motmæle, sier fra om at de ikke lengre er villig til å la seg tråkke på. De melder fra om at ytringsfriheten har en tålegrense som de i et demokrati må få være med på å bestemme hvor går.

Grense for ytringer

Denne grensen kan ikke bare fastslås rettslig. Den må også bestemmes moralsk. Den er vårt alles ansvar. Det er således ikke nok, heller ikke for demokratiet, at den som krenker med rett kan påberope seg ytringsfriheten.

Reginiussen beklager seg over at det nå har blitt slik at «det må tenkes grundig igjennom hva man sier.» Det er mulig dette virker plagsomt for journalisten, men for den som krenkes og for oss andre som leser hva som skrives, ville det være en fordel om han tar seg tid til dette.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse