I tiår etter tiår har det blitt delt ut konsesjoner, uten at kommunene der merdene ble plassert fikk noe mer enn det som følger av næringsvirksomhet. At det i 2016 ble opprettet et Havbruksfond, som gir vertskommunene noe penger tilbake, skjedde ikke et øyeblikk for tidlig. Det kan ikke stå i veien for at man stiller krav om mer miljøvennlig produksjon, skriver Vigdis Bendiktsen. Foto: Tromsø kommune

Sår gode intensjoner, høster storm

Men hvis vedtaket er så håpløst og urealistisk, kan man saktens undre seg over hvorfor så mange orker å bruke energi på det.

Man kunne nesten tro at flertallet i Tromsø kommunestyre savnet en skikkelig høststorm. Sikkert er det at stormen fikk de, da de i siste møte vedtok å si nei til flere oppdrettskonsesjoner. Ikke nok med det, de vedtok at eksisterende konsesjoner bare skal forlenges hvis det skjer i lukkede anlegg.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mens miljøentusiastene jubler, har næringa og helt opp til fiskeriministeren, skjelt ut de som sto for vedtaket, og i klare ordelag slått fast at de ikke vet hva de holder på med. Likeså at kommunen overhodet verken har kompetanse eller myndighet til å fatte et slikt vedtak.

Vedtaket ble fremmet av Miljøpartiet De Grønne (MDG), støttet av Ap, SV og Rødt og vedtatt med 26 mot 17 stemmer. Resten av «Klima-, miljø- og energiplan 2018-2025», forsvant i støyen som fulgte oppdrettsvedtaket, til tross for at det er mangt i planen som nok kan vekke debatt.

Men det er grunn til å spørre hvordan kan man gjøre et så kontroversielt vedtak, uten å forankre det bedre. For nå ropes det fra mange kanter. Ordfører Kristin Røymo (Ap) sier i ettertid at vedtaket om lukkede anlegg er en visjon, ikke et ønske om å strupe oppdrettsnæringa. Nei, det siste kan man tro, nå som næringa omsider har begynt å betale for seg. 30 sårt tiltrengte millioner kroner til Tromsø nå nylig.

Jeg merket meg et annet utsagn i debatten som fulgte, som få har grepet fatt i: «Lukkede anlegg på land kan like godt etableres nærmere markedene.» Er det realistisk? I så fall er det dramatisk for Nord-Norge og nok et eksempel som tyder på at man ikke har tenkt nok over konsekvensene av det man har vedtatt.

Hvis man leser på sosiale medier, er det ingenting som tyder på at tilhengerne av vedtaket mener det samme som Røymo. Visjonen har de vel for så vidt hatt lenge.  Ståle P. Fremnesvik, Naturvernforbundet i Troms, sier han gråt litt av glede da vedtaket, som han kaller historisk, ble kjent. Han bebuder at nå skal mange jobbe for at dette blir satt ut i praksis, og blir spredt til andre kommuner.

Mye tyder vel på at kommunen ikke har den myndighet de tiltar seg i vedtaket. Men hvis vedtaket er så håpløst og urealistisk, kan man saktens undre seg over hvorfor så mange orker å bruke energi på det. Kanskje frykter de nettopp det som Fremnesvik håper på, at det skal spre seg til andre kommuner. Det er mange nok som betrakter oppdrettsnæringa som en torn i øyet.

Fiskeriminister Harald Tom Nesvik (Frp) brukte i hvert fall vedtaket fra Tromsø som bevis på at noen vil dra næringa ned, da han åpnet Norsk Havbruksdag 2018.

Men kanskje Nesvik skulle minne om at næringa har seg selv å takke for at de er så upopulær mange steder. Det er nok å minne om lakselus, sykdom, utslipp av kjemikalier, rømming av oppdrettsfisk og rekedød, for å nevne noen av de problemer som har fulgt næringa i de snart 50 årene den har eksistert. Likeså at mange fjordfiskere mener de har lagt seg til på de beste fiskeplassene. Kritikerne har ikke alltid følt at næringa har tatt problemene alvorlig nok.

Trodde du at det er problemer som er håndtert og tilhører fortida? Da har du ikke lest Fiskehelserapporten fra Veterinærinstituttet for 2017. Rapporten påviser skyhøy laksedødelighet. Ifølge Fiskeridirektoratet hadde næringa et svinn på 53 millioner laks både i 2016 og 2017, det meste på grunn av skader og sykdom.

Nå trues det med at vedtaket i Tromsø kommunestyre ødelegger næringa, og at viktige arbeidsplasser kan gå tapt. Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) jobber det 953 personer i matfiskproduksjon, klekkeri og setteri i Troms. Vel én prosent av sysselsatte i fylket. Ikke all verden, men viktige arbeidsplasser i distriktene, med ringvirkninger gjennom innkjøp og skatt.

Men å tro at næringa vil gå over ende, selv om de presses til å sette opp farta for å produsere mer miljøvennlig, er drøyt. Vi snakker ikke akkurat om fattiglemmer. Norge er verdens største produsent av oppdrettslaks. Ifølge SSB utgjorde førstehåndsverdien av laks i 2017 hele 61,6 milliarder kroner. 61,6 milliarder.

Vi snakker om ei næring der de ti største selskapene, dels utenlandseid, står for rundt 70 prosent av all oppdrettsfisk som selges, ifølge SSB. Ei næring som de siste årene har hatt en driftsmargin på 20-25 prosent. Resultater mange andre bare kan drømme om.

De som husker fra starten av oppdrettsnæringa, husker kanskje også at den startet som en tilleggsnæring for bønder og fiskere på 70-tallet. Ingen fikk mer enn en konsesjon, og de skulle tilhøre lokalsamfunnet. Dessverre gikk det galt, produksjonen gikk opp, prisene ned, og mange gikk konkurs.

Politikerne løste dette med å endre loven, fjerne kravet om lokal tilhørighet og tillate flere konsesjoner på ei hand. Historisk ble konsesjonene tildelt vederlagsfritt eller ved flat pris. Hvordan kunne man gi bort av allmenningen uten å sikre en eller annen form for hjemfallsrett?

Selv i dag, når det betales for konsesjonene, er det fortsatt allmenningen, som deles ut. I tiår etter tiår har det blitt delt ut konsesjoner, uten at kommunene der merdene ble plassert fikk noe mer enn det som følger av næringsvirksomhet.

At det i 2016 ble opprettet et Havbruksfond, som gir vertskommunene noe penger tilbake, skjedde ikke et øyeblikk for tidlig.

Det kan ikke stå i veien for at man stiller krav om mer miljøvennlig produksjon.

Men å tro at noen vil våge å spenne bein under ei næring mange ser på som framtida, når oljen er borte, er i beste fall naivt. Tvert imot, oppdrettsnæringa er kommet for å bli, enten man liker det eller ikke. Men eierne må ikke forvente at det kan skje gratis. Miljø koster.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse