Aschehoug-forlegger William Nygaard (t.v.) ga ut Salman Rushdies satiriske Sataniske vers, og ble med det omfattet av en verdensomspennende fatwa som det muslimske presteregimet i Iran hadde utstedt i 1989. (Foto fra Wikipedia)

Satiren er ikke noe å le av

Det som kanskje verre er - i et demokratiperspektiv - er at regjeringen Stoltenberg ved Jonas Gahr Støre i denne eposten tok politisk standpunkt til hva som er anstendig og uanstendig innhold i ytringer som fremmes i redaksjonsstyrte medier.

Den 11. oktober 1993 ble forlegger William Nygaard i Aschehoug forlag forsøkt drept utenfor sitt eget hjem. Aschehoug hadde gitt ut Salman Rushdies satiriske Sataniske vers, og ble med det omfattet av en verdensomspennende fatwa som det muslimske presteregimet i Iran hadde utstedt i 1989. Romanens oversettere til italiensk og japansk ble også utsatt for attentater. Ettore Capiolo overlevde, mens Hitori Igarashi ble drept i 1991.

Fra Rushdies Sataniske vers går det en lang litterær linje via Voltaire, Swift, Rabelais og Shakespeare til antikkens skarpe tunger og penner. Felles for alle disse kunstnerne er at de har brukt det kanskje mest effektive retorikkvåpenet mot machiavelliske maktutøvere, satiren.

Satiren kan selvsagt oppleves sårende når den fremstiller en idé eller et tabu gjennom et klargjørende vrengebilde. Derfor finnes det knapt noen kunstform som gir større mening til toleransebegrepet enn satiren, ettersom det er overskridelsen av grensen som gir satiren dens kraft.

Moralsk-politiske grensevoktere har av den grunn vært et yndet mål for satiren, det være seg Europas maktsyke eneherskere, rettroende politiske ideologer eller fundamentalistiske forvaltere av kristendommen.

I 1989 hadde satiren knapt nådd å velte disse dogmatikerne fra deres pidestaller før nye dukket opp. For de mest ekstreme av dem er ikke ord og tegninger tilstrekkelige som tilsvar på kritiske ytringer.

Toleranse er ikke å godta, men å åpne for kritikk

Det som står på spill i dagens polykulturelle og digitale mediesamfunn, er svaret på spørsmålet om hva frihet og toleranse er. Det er også et spørsmål om satirens, for ikke å si satirikerens, eksistens.

Skjervheim-biograf Jan Inge Sørbø utdypet toleransebegrepet med Hans Skjervheims tenkning i Verdibørsen på NRK P2 den 22. september i år. Sørbø mener det er viktig å skille mellom det som er rammer for ytringer og det som er innholdet i ytringer. Rammene er ytringsfrihetens formelle grunnlag, mens innholdet utgjøres av personers eller organisasjoners ulike syn og meninger i ulike saker.

Om man neglisjerer rammene for toleransen for heller å vurdere hvordan innholdet i ytringer passer til egne oppfatninger, er man på full fart mot en totalitær «toleranse»; om den andre ikke gir sin tilslutning til mine meninger, eller tilpasser sine meninger til mine, skal han helst tie eller i alle fall nektes en talerstol.

Den misforståtte toleransen undergraver ytringsfriheten

Toleranse er ikke å godta andres meninger friksjonsløst, men å verdsette dem ved å underlegge dem kritikk. En misforstått «toleranse» som har til hensikt å rense samfunnet for krenkelser, forutsetter en innskrenking av rammene for å ytre seg.

Dette demonstrerte daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre under den norske karikaturkrisen i 2006. I en epost fra Utenriksdepartementet, med ord til bruk for Norges ambassadører i Midtøsten, stod følgende (gjengitt fra Dagbladet 26. januar 2006):

Jeg har stor forståelse for at [Muhammed-tegningene] oppleves som støtende for muslimer verden over. Islam utgjør en åndelig forankring for en stor del av verdens befolkning. Deres tro har krav på vår respekt. Karikaturtegningene i det kristne bladet Magazinet er ikke konstruktive for å bygge den nødvendige bro mellom mennesker med ulik religiøs tro og etnisk bakgrunn. De bidrar snarere til å skape mistillit og unødig konflikt.

Støre opptrådte som sensor for redaksjonsstyrte medier

Eposten svekket utvilsomt ytringsfriheten som ramme, og det uten omtanke og respekt for de personlige omkostninger som legal bruk av ytringsfriheten har hatt for Rushdie, Nygaard og andre anstendige forvaltere av satiren.

De hadde kanskje seg selv å takke, all den tid ingen har plikt til å ytre seg?

Det som kanskje verre er - i et demokratiperspektiv - er at regjeringen Stoltenberg ved Jonas Gahr Støre i denne eposten tok politisk standpunkt til hva som er anstendig og uanstendig innhold i ytringer som fremmes i redaksjonsstyrte medier.

Dette standpunktet klargjorde Støre også direkte til offentligheten: «Jeg gjentar at ytringsfriheten er en bærebjelke. Men nettopp derfor krever den i vår tid og samfunn en fintfølenhet for etniske og religiøse verdier som betyr mye for mennesker» (Aftenposten 25. januar 2006).

Ytringsfrihet skal det være, men -

Ytringsfrihet skal det altså være i Norge, men -. Dette «men» gjør nok at Sataniske vers neppe faller innenfor innskrenkende krav om at kunstuttrykk skal «bygge den nødvendige bro mellom mennesker med ulik religiøs tro og etnisk bakgrunn».

Når staten stiller betingelser til borgernes bruk av retten til å ytre seg, gjøres ytringsfriheten også til belønning for god oppførsel, skriver Fleming Rose i Hymne til friheden (2015, s. 108). Hvilket rom gir dette for satiren?

Om man begynner å relativisere retten til å ytre seg, er det ingen grense for hvordan den kan stykkes opp i polykulturelle samfunn i et identitetspolitisk perspektiv: Dersom én gruppes tabuer skal beskyttes mot krenkelser, må også andre grupper kunne kreve samme beskyttelse mot krenkelser av sine tabuer.

 «Det virker som om vi også i Europa er nødt til å utkjempe slaget for opplysningstiden enda en gang», sukker Salman Rushdie i en annen Fleming Rose-bok, Taushetens tyranni (2011, s. 96). Den 14. februar neste år kan Rushdie for øvrig markere tretti år i fatwaens fangenskap.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse