Annonse
TAS AV PLAKATEN? Redder vi en «Kamel», så redder vi mange år med flere gode filmer fra vår nordligste region, selve forteller-landsdelen over alle landsdeler, skriver Ingrid Dokka. Foto fra filmen

Å se en kamel

Vi har et helt unikt filmtilbud som går på kino akkurat nå: En helaftens familiefilm om en fantastisk familie som bor i Akkarfjord i Finnmark, som har kameler istedenfor hest. 

Så skjer det underlige, på tross av god mottagelse fra både anmeldere og publikum, står KAMEL i fare for å bli tatt av plakaten før folk får sett den. Eller rettere sagt, før mange får med seg at den finnes.

KAMEL, dokumentarfilmen som handler om en familie og deres mongolske kameler, der de bor på kanten av verden, i ei lita Finnmarksbygd med innbyggere som mot alle odds klorer seg fast og finner på stadig nye og høyst kreative måter for å holde samfunnet levende og i gang. Filmen er en perle, en humørpille, stappa full av gode verdier og som synliggjør at det går an å leve fullverdige liv, som familie – ved å bruke tid på hverandre og ta styring over egen hverdag, selv med motgang, og viser at det går an å være både fornøyd og lykkelig med tilværelsen.

Både filmskaper og produsent kommer fra Harstad i Troms. Begge har produsert og regissert en rekke formidable dokumentar, TV -og spillefilmer gjennom snart 30 år, mange med stor nasjonal oppmerksomhet. Sånn er det også med den siste filmen som Kalle Rikardsen har regissert og Knut Skoglund har produsert –nasjonale medier, ukepressen og NRK har vært med å promotere filmen før den kom på kino med nasjonal premiere 15. februar. Den ble også vist på TIFF, med godt besøkstall. Der hvor regissøren har vært tilstede ved visningene, har det vært livlige og gode samtaler med publikum etter forestillingen. Målgruppa for filmen er familien – familier med barn. Det handler om dyr, om det å mestre noe og det å støtte og utfordre hverandre som familie. Nettsiden Filmweb, som leses av film -og kinointeresserte i Norge, viser at mange leser om filmen, noe som igjen betyr at mange vurderer å se den.

Så skjer det underlige, på tross av god mottagelse fra både anmeldere og publikum, står Kamel i fare for å bli tatt av plakaten før folk får sett den. Eller rettere sagt, før mange får med seg at den finnes.

Har det noe å si?

Ja, det har dessverre mye å si. I dagens kinovirkelighet vil en norsk familiedokumentar som konkurrerer med amerikanske publikumsmagneter lett blir skjøvet i bakgrunnen. Dessverre vil Kamel, som pr. i dag er sett av 6600 på kino, og filmskaperne som står bak, rett og slett ikke overleve hvis den ikke blir sett av minst 10.000. Slik er reglene i dag. Først ved 10.000 besøkende på kino kvalifiserer filmen for etterhåndstilskudd fra NFI. Dette tilskuddet er briste eller bære for alle norske filmer som kommer på kino. Uten dette resulterer flere års arbeid i et underskudd som gjør at det kanskje ikke kommer flere filmer fra filmskaperne på mange år. Det er ikke bare synd, det er en tragedie. Da er det spesielt tragisk at folk ikke får med seg at filmen er her, før det er for sent.

Kan vi gjøre noe?

Hvordan kan vi, som jobber i kulturbransjen, sammen gjøre hverandre bedre? Hvordan kan vi være årvåkne når vi ser vi har noe særegent som vi tenker bør ha stor interesse?

Det handler til syvende og sist å gi oppmerksomhet til noe framfor noe annet. Det handler om å få oppmerksomheten rettet mot målgrupper vi tenker er aktuelle for filmen, teaterstykket eller kulturarrangementet som er på gang. Og i Kamel sitt tilfelle har vi muligheten til å løfte frem en film som til og med kommer fra vår egen region. Eller kanskje heller et ansvar?

Hva kan vi som jobber i kulturbransjen gjøre for å få flere familier til å ville se en film om arktiske kameler i Akkarfjord? Lokalavisa får gjerne pressemelding om at filmen kommer på kino på gitte datoer og blir gjerne kontaktet i god tid på forhånd. Redaktøren gir en journalist ansvaret for å følge opp saken, gjøre intervjuer eller rett og slett skrive litt om filmen. Kinosjefene får gjerne tilsendt materiell og plakater i god tid på forhånd, slik at de kan forberede publikum på det som kommer, både ved å henge opp plakater på synlige steder, skrive om den på kinoens nettsider, eller også invitere publikum til arrangementer og regissørbesøk.

Mediehektisk tid = dårlig hukommelse

Dette arbeidet gjøres – hele tiden, med de aller beste hensikter. Men likevel opplever for eksempel produsenter og distributører at det motsatte skjer. Når dagen kommer, og regissøren er klar for å møte publikum, henger det ingen plakater der. Og lokalavisa prioriterte noe annet den dagen, for «det var jo så mye om filmen på TIFF». Publikum lever i en mediehektisk tid, hukommelsen er kort og det er vinklingen som alltid aktualiserer stoffet. På den måten bør pressen være på, også når det gjelder regionalt filmstoff.

Noen jobber veldig, veldig mye og gjør en fantastisk innsats for å fremme de regionale kulturtilbudene, slik at de stråler og står fram og trekker til seg et større publikum, som har eieforhold til historiene som fortelles i bok, teater og film, musikken som det lyttes til og kunsten som er på utstillingene. Og det er disse ildsjelene som bærer kulturnorge. Men hva med resten av oss som jobber i kulturbransjen? Orker vi å bruke begge hender for å være med å løfte fram våre egne stedsnære kulturtilbud? Eller skal vi bruke venstrehanda og gå på rutinen?

Kunne vi vært flere som tok i et tak for å være med å bære fram våre hjemlige, særegne kulturuttrykk? Norge er et lite land, i verden er vi et bittelite land med et bittelite språk – vil vi være med på å bevare og fremme det, der vi kan?

Jeg tror det. Redder vi en «Kamel», så redder vi mange år med flere gode filmer fra vår nordligste region, selve forteller-landsdelen over alle landsdeler. Hvis vi ikke drar i lag, er det helt andre aktører som står klare for å rydde bordet og sette på enda mer amerikansk mainstream-kultur og dubbede eventyrfilmer om prinsesser med rosa trutmunn. Tilslutt blir det bare det og popcornet igjen på kino.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse