Frigjøringen av Finnmark, oktober 1944. Sovjet-russiske soldater møter nordmenn som kommer ut fra Bjørnevatn gruver i Kirkenes. En del av lokalbefolkningen har skjult seg i gruvegangene. Foto: TASS / NTB

Den seige russofobien

Norge trenger en sterkere historisk bevissthet om vårt forhold til Russland, skriver Kari Aga Myklebost og Jens Petter Nielsen.

Russefrykten har hatt en viktig politisk funksjon i den norske offentligheten, i flere historiske perioder.

De siste dagers opphetede mediedebatt om finnmarkingenes lojalitet og forholdet til Russland har dype historiske røtter. Det er – dessverre – ikke første gang befolkninga i grenseområdet mot stormaktsnaboen i øst anklages for å være nasjonalt upålitelige. Heller ikke trusselbildene av Russland, som har florert i vestlige media etter anneksjonen av Krim for halvannet år siden, er av ny dato.

Gjennom 1800-tallet ble Russland ofte framstilt som Vestens tilbakeliggende motstykke, som vesteuropeerne kunne speile seg i for å framheve sin egen sivilisasjon og modernitet. Russland har blitt betegnet som Europas «konstituerende andre», som et vrengebilde av oss selv, et land som med sitt despotiske styresett og tilbakeliggende økonomi sto i skarp kontrast til det siviliserte Europa.

Frykten for Russland førte til at stormakten i øst kom til å spille en i hovedsak negativ rolle i den norske nasjonsbyggingen gjennom 1800-tallet. Hoveddelen av den norske nasjonsbyggende eliten tegnet opp en skarp kulturgrense mot Russland, som for å understreke Norges entydige tilhørighet til Europa. Dette kan kanskje best forstås i lys av Norges perifere geografiske plassering i Europa, kombinert med nærheten til Russland. Trolig ble det opplevd som særlig viktig å bevise at småstaten Norge i ytterkanten av Europa var del av det siviliserte europeiske fellesskapet.

Russefrykten har hatt en viktig politisk funksjon i den norske offentligheten, i flere historiske perioder. I årene fram mot 1905 spilte man fra svensk side på russofobien for å holde Norge innenfor unionen. Forfattere som Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun pekte på at russefrykten fungerte som unionskonserverende redskap. Historikere har også antydet at norske militære kretser på samme tid brukte “den russiske fare” til å rydde plass for selvstendige norske militære behov innenfor den svensk-norske unionen. Russefrykten, kombinert med frykt for Finland, bidro til å legitimere fornorskingspolitikken overfor samene og kvenene i nord som startet rundt 1870 og varte i bortimot hundre år. I tiårene etter andre verdenskrig ble tidligere partisaner og andre i Øst-Finnmark mistenkeliggjort og utsatt for politisk overvåkning på grunn av sine relasjoner til nabofolket.

Paradoksalt nok er det lite som tyder på at russofobien har hatt særlig fotfeste i det nordlige Norge, hvor trusselen jo angivelig skulle være størst. I nord hadde Norge sin grense mot Russland fra 1826, og det var her man antok at den russiske aggresjonen ville komme. Men slik gikk det ikke. Situasjonen i nord på 1800-tallet var at nordmenn og russere ofte hadde personlige bånd og gode erfaringer med hverandre – basert på et sesongmessig økonomisk fellesskap, pomorhandelen, som var vel så viktig for landsdelen som handelen sørover til Bergen.

Det var også en viss migrasjon over grensa. Fra 1860-tallet inviterte russiske myndigheter kolonister fra Norge til Murman-kysten, som trengte fast bosetting for å utnytte de rike naturressursene i området. Til forskjell fra eliten i Christiania, kjente befolkningen i nord lite til den store åndskampen mellom øst og vest, mellom Russland og Europa, og derfor eksisterte den heller ikke for dem. I nord var det de upolitiske kontaktene mellom vanlige mennesker på begge sider av grensa som dominerte, mens de europeiske trusselbildene kom i bakgrunnen.

Med etableringen av Sovjetunionen gikk de tradisjonelle kontaktene over grensa i nord i oppløsning. I 1950-årene, under den kalde krigen, gikk Einar Gerhardsen i spissen for dialog med supermakten i øst, og etter Sovjetunionens fall ble denne tradisjonen plukket opp og videreutviklet både på regionalt hold i nord og fra regjeringskontorene i Oslo. Det resulterte i ei revitalisering av de tradisjonelle kontaktflatene mellom folk i nord. Det politiske håndverket som ble utøvd gjennom opprettelsen av Barentsregionen har gagnet befolkninga på begge sider av grensa, og også Norges utenrikspolitiske interesser.

Til tross for at Russland har vært en god samarbeidspartner for nordmennene på flere felter, ligger russofobien latent, ikke langt under overflaten. Dette har vi opplevd siden konflikten om Ukraina eksploderte sommeren 2014. I norske medier fremstilles nå Russland i hovedsak som aggressor, mens EU og USA tildeles rollen som forsvarere av ukrenkelige demokratiske prinsipper. Den konstruktive dialogen som har pågått mellom Russland og Norge de siste 25 år er glemt til fordel for forestillinger om Russland som en fiendtlig, autokratisk og halvt barbarisk stat.

Den store og raske utbredelsen disse bildene har fått, tyder på at de fortsatt har en sentral funksjon i vår selvforståelse, som vrengebilder som vi kan speile oss i for å få bekreftet vår egen modernitet, vårt demokratiske sinnelag og høye sivilisasjonsnivå. Det latente fiendebildet utgjør en av de lange linjene i våre norske russlandsbilder. I en krisesituasjon som den vi nå opplever i forholdet mellom øst og vest, er vi tjent med en sterkere historisk bevissthet om våre sammensatte relasjoner til Russland og den politiske funksjonen fiendebilder av «den andre» har fylt og fremdeles fyller.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse