Annonse
Hastverket med avskjedigelsen gjør ikke annet enn å etterlate en antydning om at Jérémie McGowan har skjeletter i skapet. Her kreves klar tale, skriver Per Kristian Olsen.

Selvskadingen fortsetter

Høydramatiske inngrep av denne art gjøres vanligvis som en ekstraordinær nødløsning, en redningsaksjon for å berge seg ut av en prekær situasjon. Hva var det prekære som krevde et så voldsomt tempo i avskjedigelsen. Et springende punkt som dette hastverket burde vært med i Ellingsens redegjørelse.

Styreleder ved Nordnorsk Kunstmuseum Grete Ellingsen skal ha honnør for at hun ombestemte seg og la fram sin begrunnelse for å sparke direktør Jérémie McGowan. Men jeg er redd hennes nye åpenhet er mer tildekkende enn oppklarende. Redegjørelsen hun sendte ut i går er så vag at den stiller flere spørsmål enn den gir svar. Det ser ut som om styreflertallets selvskading fortsetter.

Ellingsens legger ikke fram et eneste konkret forhold der McGowan skal ha misligholdt sin stilling. Hun fremfører i stedet en rekke generelle formuleringer som at den nå avsatte direktøren «ikke har levert på tydelige og gjentatte bestillinger». Det nærmeste hun kommer en antydning om uetisk framferd fra McGowan, er at det «oppsto situasjoner som følge av direktørens personalbehandling.» Ut fra Ellingsens formulering er det ingenting som tyder på at det her er snakk om varslingssaker, eller alvorlige brudd på spillereglene i arbeidslivet. All den tid der 14 av de 17 ansatte har skrevet brev til støtte for direktøren, virker formuleringen ikke spesielt troverdig som en generell karakteristikk av McGowans lederstil. Men vi aner en sterk personkonflikt mellom ansattrepresentanten i styret og flertallet av de hun representerer siden hun stemte med Ellingsen og mot sine egne.  Hva det bunner i og alvorlighetsgraden vet vi ikke.

Det virker også urimelig å klebe anklagen om fallende publikumstall til McGowan. Det var i januar 2019 at museet etter krav fra eierne om større egeninntjening, forandret adgangen til museet fra gratis til billettbetaling. At inngangspenger virker som en hemmende terskel, i hvert fall i en overgangsperiode, kan ingen bli overrasket over.

Det virker også spesielt at styreleder, som tiltrådte i februar 2020, begrunner sparkingen med forhold som ligger i perioden til det forrige styret. Dette styret hadde uoverensstemmelser med McGowan, som Ellingsen redegjør for, men disse var ikke større enn at styret i fjor uttrykte fortsatt tillit til ham og forlenget åremålet hans med to år. Ellingsens dom over McGowan, slik den formuleres i redegjørelsen, er i det store og hele basert på styrepapirer fra den forrige perioden. Ellingsen tiltrådte først i februar og har ikke rukket å gjøre egne erfaringer med McGowan. Ingen i det nye styret har på denne korte tiden rukket å bli ordentlig kjent verken med ham eller institusjonen eller de ansatte. Ellingsen sier ingenting om dette i sin redegjørelse.

Ellingsen sier heller ingenting om hvorfor det var så om å gjøre å sparke McGowan på så dramatisk vis med bare 36 timers varsel. Derfor blir det legitimt å spørre: Hvorfor dette hastverket til en styreleder som bare har sittet i få uker? Høydramatiske inngrep av denne art gjøres vanligvis som en ekstraordinær nødløsning, en redningsaksjon for å berge seg ut av en prekær situasjon. Hva var det prekære som krevde et så voldsomt tempo i avskjedigelsen. Et springende punkt som dette hastverket burde vært med i Ellingsens redegjørelse. Dramatikken gjør ikke annet enn å etterlate en  antydning om at Jérémie McGowan har skjeletter i skapet. Her kreves klar tale.  

Ellingsens manglende redegjørelse for hastverket stilles ytterligere i relieff nå som det er kommet fram at det nye styret er så ferskt at et bare har hatt ett fysisk møte. Det var i februar. Deretter har det bare vært telefonmøter den 25., 27. og 31. mars der sparkingen ble vedtatt. Kunstnerrepresentanten Inger Blix Kvammen ble akutt syk til februarmøtet og kunne ikke stille. Det var på kort varsel ikke mulig at hennes varamann kunne steppe inn. Hun sier nå til Kunstkritikk.no at hun trakk seg fordi hun ikke kunne godta Ellingsens turbotempo i prosessen. Også den andre kunstnerrepresentanten Joar Nango mente tempoet var uforsvarlig. Til Aftenposten sier han: «Det har vært preget av hastverk og kaotiske tilstander. Vi foreslo å utsette prosessen, men det ble heller ikke lyttet til. Det endte med at vi måtte sende et signal om at dette ikke var greit.»

Etter styreleders redegjørelse og uttalelsene til styremedlemmene er det bare å konstatere at stormen på langt nær har stilnet. Tvert imot. Her er to forskjellige versjoner på hvem som opptrer ansvarlig og hvem som opptrer uansvarlig? Det er nå styreleders ansvar å rydde opp. Har hun argumenter som viser at det var på sin plass å gi direktøren sparken så vil vi alle, kunstlivet og folk flest forstå det. Hvis ikke bør noe annet skje. Nå som billedkunstnernes organisasjoner signaliserer at de ikke vil oppnevne nye medlemmer så lenge situasjonen er som den er, vil det sannsynligvis ikke ta lang tid før saken havner på bordet til eieren, kulturminister Abid Raja. Et styre uten kunstfaglige medlemmer er et dysfunksjonelt styre, uegnet til å lede Nordnorsk Kunstmuseum.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse