Annonse
Politimannen Karl Karlsson stilte ut i Kurant Visningsrom. Her står han sammen med Henrik Sørlid og Camilla Fagerli som i denne artikkelen reflekterer over "sensasjonen".

Sensasjonen Kunst-Karlsson er et faktum, men hva ville bakmennene egentlig oppnå?

Vi har forsøkt å ta Karlsson og de som er enig med ham på alvor. Resultatet er tydelig, skriver Henrik Sørlid og Camilla Fagerli.

Vi går ikke med på at dette skal være en kamp om definisjonsmakt.

Oppmerksomheten rundt Karl Karlssons kunstutstilling “De aller fleste er enig med meg” har de siste ukene nådd absurde dimensjoner. Gang på gang har mediene laget samme drøvtygde sak som konstaterer at dette var populært, gitt, og som stiller spørsmålet; Har han klart det? Ble det bra kunst?

Dette var ikke et spenningsmoment for oss. Da vi inviterte Karlsson til å produsere en utstilling for Kurant Visningsrom, var motivasjonen vår å føre en samtale om kunst som kunne foregå på andre premisser enn sensasjonsjaget og polariseringen som styrer store deler av media. Det vi ville var å møte denne fyren som ble gjort til et talerør for holdninger vi kjenner godt fra før, og som er med på å skape et urealistisk bilde av vår yrkesgruppe, billedkunstnerne, som ingen utøvere på feltet kjenner seg igjen i. Realiteten er at de fleste kunstnere lever langt under den gjennomsnittlige norske levestandarden (se Levekårsundersøkelsen fra 2008, levert av Telemarksforskning på oppdrag av Kulturdepartementet). Dette er hardtarbeidene folk som tar til takke med en svært nøktern livsstil og utfordrende arbeidsvilkår for å utøve det som for de fleste er et idealistisk arbeid. Noen ytterst få tjener vanvittige summer på det kommersielle markedet, men disse er overhodet ikke representative for den virkeligheten vi og de fleste av våre kolleger opplever, inkludert kunstnerne som står bak verkene på Politihuset.

I kommentarfeltene virker folk skuffet over kunstkritiker Tommy Olssons omtale av Karlssons utstilling. Hvor er dommen? Skal han ikke fortelle oss om dette var dårlig eller bra? Eller i det minste fortelle oss hvordan vi skal forholde oss til det? Når man sier at Karlsson fikk “godt skussmål” av en anerkjent kritiker, så handler det helt enkelt om at Karlsson og hans kunst ble behandlet med respekt, på en human måte. Hverken Olsson eller noen andre av de kunstfaglige involverte har vært interessert i å presse sitt eget kunstsyn på andre. Vi går ikke med på at dette skal være en kamp om definisjonsmakt.  

Hvorvidt kunst er interessant eller ikke avhenger sjelden av hvor mange som liker den eller hvor mange penger den er blitt kjøpt for. Å vurdere kunst ut fra disse premissene er det som er det egentlige snobberiet.

Karl har det samme utgangspunktet som oss for både å lage kunst og å “forstå” kunst.

Han har praktisk anlegg, han kan lære seg et håndverk uten større problemer, og han har et rikt indre liv, akkurat som alle andre. Han har sine egne meninger, erfaringer og refleksjoner. Om han hadde brukt tilstrekkelig tid og energi på å jobbe seg gjennom en kunstnerisk prosess, så ville han på sikt utvikla både tekniske ferdigheter (f.eks i maleri) og han ville gjennom selvrefleksjon ha utvikla et kunstnerisk vokabular, et repertoar av ideer, bilder og problemstillinger med utgangspunkt i de viktige og vanskelige tingene han som person allerede er opptatt av. Det er dette utgangspunktet enhver vordene kunstner har, og det er derfor ikke noe spesielt i at Karl også kan bli kunstner.

Det har, dessverre ikke uventet, blitt publisert mange unøyaktige og tildels feilaktige fremstillinger i media. For eksempel presterer Nordlys på lederplass den 20. mai å skrive at man her “…utilsiktet har skapt kunstdebatt”. Og det har gang på gang blitt framstilt som om maleriene til Sofie Berntsen alene hadde en prislapp på 1,3 millioner kroner. Det at Karlsson og andre i politiet faktisk liker mye av kunsten der er visst heller ikke så relevant. Man kan fort få inntrykk av at journalister og redaktører bevisst overser opplysninger som ikke passer inn i historiene de vil konstruere. Pressen undervurderer sitt publikum når de går ut fra at “folk flest” ikke kan eller vil ta inn over seg nyansene i en konflikt.

Vi har forsøkt å gjøre det motsatte, nemlig å ta Karlsson og de som er enig med ham på alvor. Resultatet er tydelig. Lokalt her i Tromsø har vanvittig mange folk engasjert seg i kunsten på en måte som de ikke ville gjort ellers. Om bare noen av disse i tillegg har gjort seg noen nye og kanskje uventede refleksjoner, så er vi fornøyd.

Til helga åpner forresten bachelorstudentene fra Kunstakademiet i Tromsø sin avgangsutstilling hos Kurant. Da kan dere komme og se hva som kunne skjedd med Karlsson dersom han hadde fortsatt sin eventyrlige kunstkarriere!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse