Annonse
Trygve Slagsvold Vedum fra Senterpartiet og Jonas Gahr Støre fra Arbeiderpartiet har den siste tiden kommer med svært forskjellige utspill om miljø og klima. Spørsmålet er nå hvem av de to som blir største parti i 2021. Foto: Terje Pedersen (NTB scanpix)

Nei, Senterpartiet er ikke dommedag for Norge

 Et land som ikke har annet å bekymre seg for enn at Senterpartiet har blitt største parti, har ganske små problemer.

En ny meningsmåling torsdag denne uken viser at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Høyre er nesten jevnstore. Det bekrefter tendensen etter valget i september. Senterpartiets framgang i månedene etter kommunevalget viser nok en gang at Nord-Norge er en trendsetter for nasjonale velgervandringer. Partiets voldsomme fremgang i nord, med en fjerdedel av velgerne i ryggen, tok det politiske Norge på senga under og etter kommunevalget.

Nå kommer resten av landet etter, og valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for Samfunnsforskning sier det kun er et spørsmål om tid før Senterpartiet er landets største parti. Det kan skje i løpet av vinteren, allerede før påske.

Det er ingen overdrivelse å si at Senterpartiet møtes med en viss forakt blant hovedstadens eliter. Der er den bærende fortellingen ofte at Vedum har forført Norge gjennom å produsere populistiske fiendebilder mellom by og land. Det er en dårlig analyse, som ikke tar inn over seg at det er reelle problemer og interessemotsetninger som ligger til grunn. Det har utviklet seg over tid, og resulterer nå i en tydelig melding fra velgerne.

Senterpartiets vekst er en motreaksjon på at Staten trekker seg tilbake fra den norske periferien. Stikkordene er helse, utdanning, beredskap, lov og orden. Men det er også uttrykk for noe langt mer alvorlig; det er resultatet av noe som kan tolkes som en gryende frustrasjon over samfunnets eliter. Det kan leses som et symptom på en begynnende sprekk i den norske samfunnsmuren. Bildet forsterkes av at Arbeiderpartiet har mistet styringen under Jonas Gahr Støres ledelse. Ap makter ikke å finne tilbake til posisjonen som bærer av interessene for brede lag i befolkningen. Partiet klarer foreløpig ikke å lage egen klimapolitikk eller distriktspolitikk som er salgbar. 

I mange land andre går protestvelgerne til ytre høyre, i Norge går de til et moderat og pragmatisk parti med en sosialdemokratisk profil, men som også «shopper» saker til høyre i politikken.

Senterpartiets vedvarende fokus på nærhet til tjenester og like muligheter for alle, over hele landet og uansett postadresse, har ikke overraskende bred appell i et land der en stor del av innbyggerne bor spredt, utenfor de største byene.  

Senterpartiets politiske løsninger må naturligvis underlegges kritiske undersøkelser. Partiet er dyktige på å beskrive problemer, uten nødvendigvis å ha realistiske løsninger på alle områder. De er iallefall veldig dyre. Slagsvold Vedum har skapt enorme forventninger som blir krevende å innfri etter en eventuell valgseier i 2021. Da vil partiet bli utfordret på prioriteringer, og det er ikke realistisk å se for seg at norsk politikk skal styres som en reverserings-maskin med reiser tilbake til fortiden. Det er også grunn til bekymring over det presset Senterpartiet legger opp til mot EØS-avtalen. 

Det er likevel ingen grunn til å dra opp dommedagsprofetier om et Senterparti-ledet Norge.  Et land som ikke har annet å bekymre seg for enn at Senterpartiet har blitt største parti, har i grunnen ganske små problemer. At protest tas på alvor og blir en del av styringssystemet, er et adelsmerke ved landet vårt. Alternativet, at misnøye blir stående på utsiden og marginaliseres, er mye verre for Norge.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse