Annonse
Jeg tror kirken har noe å lære av næringslivet, i hvert fall den delen som fremdeles er serviceinnstilt og setter brukeren i sentrum, skriver Knut Sand Bakken. (Foto: Stian Joachim Olsen)

Serviceinnstilte tromsøkirker med kundegaranti?

I en tid der flere går fra hverandre, kunne jeg tanke med at kirken utarbeidet en skillsmisseliturgi. De nyskilte kunne legge fra seg ringene ved alteret og bli bedt for.

Kundegaranti er noe næringslivet opererer med. Vi skal vite at vi har fått den varen vi har bestilt. Også i kirken opplever vi av og til at «kunden» mener de har krav på garanti. Stadig flere opplever kirken som en bedrift som har noe å selge. Dette kommer tydelig frem i utspillet fra kirkevergen og domprosten i Tromsø som reklamerer for dåp. 20. juni er det drop-in dåp i Tromø domkirke! Og det er bare å møte opp!

Det er positivt at kirken lokalt her i byen markedsfører seg som en «service- minded bedrift” som strekker seg langt for å tilfredsstille brukerne, eller skal vi kalle dem kunder? For den religiøse tilhørigheten og aktiviteten er mer «seiglivet» enn det statistikken viser, også i Tromsø.  For kirken er noe langt mer enn halvtomme bygg søndag formiddag. Særlig er barne- og ungdomsarbeidet bra i mange menigheter. Og kirkene inviterer foreldre og småbarn til babysang. De unge er jo kirkens framtid!

Religionen vil fortsatt blomstre her nord, men det er ofte en tro uten tilhørighet. Den er som mange andre livsområder blitt privatisert og leves ikke ut i fellesskap. For våre forfedre var nettopp det å komme sammen viktig. De møttes i ulike sammenhenger, i politiske lag og foreninger. Og de måtte ha en god grunn til ikke å gå til gudstjenste søndag! 

Det gir oss en viss trygghet at kirken er der når vi trenger den. Den tar min sorg og mine lengsler på alvor. Tromsøborgere er på mange måter myndiggjorte mennesker som ikke finner seg i hva som helst. De er tradisjonsbundet og vil også trenge en forankring i framtida. Og som en mor sa til meg nylig. “Det kan ikke skade barnet at det døpes!”

All uroen i det offentlige rom gjør noe med oss. Vi blir usikre og søker etter et fast holdepunkt, en forankring. Kirken i Tromsø kan også i framtida være et fast holdepunkt i en by som blir stadig mer flerkulturell. 
  
Kirken må aldri glemme menneskene den er satt til å tjene. Den skal strekke seg langt, men det er visse grenser. Jeg har for eksempel en gang blitt spurt om å foreta en vielse i et soverom så brudeparet kunne kaste seg i senga etter å ha svart ja. Selvsagt skal kirken være nær sine medlemmer og yte service som tromsømenighetene gjør. I en tid der flere går fra hverandre, kunne jeg tanke med at kirken utarbeidet en skillsmisseliturgi. De nyskilte kunne legge fra seg ringene ved alteret og bli bedt for. Kanskje det kunne hjelpe dem til å møte hverdagen på en bedre måte? For kirkens oppgave er å velsigne! Det motsatte er å fordømme!

Jeg tror kirken har noe å lære av næringslivet, i hvert fall den delen som fremdeles er serviceinnstilt og setter brukeren i sentrum. Men helt markedstilpasset kan kirken aldri bli. Da opphører den å være kirke! Men kanskje skulle også tromsømenightene utarbeide en type serviceerklæring med kunde garanti, selv om vi sikkert bør kalle det noe annet. For tromsøværinger er kvalitetsbevisst og vet hva de vil ha. Og de har ingen garanti at de vil få det de ønsker fra kirken i framtida? 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse