Stadig flere innser at vi må styre på naturens premisser. Markedskreftene tenker profitt, rask gevinst. Det er på tide å se alt i en større sammenheng, skriver Per Lars Tonstad.

Sett et grønt stempel!

La biologen få en stemme i ingeniørklubben og i styrerommene, det kan være nyttig for oss alle og ikke minst for våre etterkommere.

Naturen er der ikke bare for adspredelse og aktivitet, opplevelse og nytelse. Det er naturen som er basisen for vår vekst og utvikling.

Menneskene streber etter å ta kontroll over moder jord. Men naturen kan slå tilbake.

Over alt hvor vi setter våre fotspor, påvirkes omgivelsene. Ofte blindes vi av suksessen, framskrittet, gevinsten. Omkostningene vier vi liten oppmerksomhet. Før det er for seint, etterpåklokskap kan bli kostbart.

Gruveslam i en fjordbunn, overbeiting av vidda, forurensning og utslipp, vår produksjon, samferdsel, kraftutbygginger, forsøpling, ja støy og stress med - alt påvirker balansen i naturen. Det er på tide å tenke litt økologi, ikke bare økonomi.

Naturen er rammen for all vår aktivitet. Naturen er der ikke bare for adspredelse og aktivitet, opplevelse og nytelse. Det er naturen som er basisen for vår vekst og utvikling.

Kommuner og fylker i nord bør gå foran ved å sette et grønt stempel på samfunnsbyggingen. Alle større tiltak bør vurderes i forhold til økologisk balanse. I dag er det ingeniørene og økonomene som sammen planlegger prosjekter, gi en plass også til biologen ved bordet!

I nord lever folk tettere på naturen enn mange andre steder. Og naturen er mer sårbar. Nord-Norge har økosystemer, fra de bittesmå og helt lokale til de store og grensesprengende, som er intakte og i balanse. Men de er truet.

Mennesker er i stand til både å utrydde og skape ubalanse i økosystemer. Det kan skyldes grådighet, prioriteringer eller ganske enkelt uvitenhet. Ved en fornuftig forvaltning kan vi høste fra de evig fornybare økosystemene.

Det er det som har skapt våre moderne samfunn. Menneskene overlevde av fangst og fiske. Den teknologiske utviklingen gjorde oss i stand til utnytte naturens tilbud på en mer effektiv måte. Denne utnyttelsen kan være bærekraftig, eller den kan være nedbrytende og ødeleggende. Biolog Morten Kraabøl framholder i en artikkel i Aftenposten Innsikt at forvaltningen av økosystemenes tjenester har vært preget av å se på markedsmulighetene på bekostning av bærekraftig høsting. Han antar at det skyldes at de fleste beslutningstagere ikke har tilstrekkelig bred fagkunnskap om de store sammenhengene.

Forskere har kommet til at rundt 60 prosent av verdens økosystemtjenester i større eller mindre grad er forringet av menneskelig aktivitet. Vår teknologi og vårt intellekt kommer til kort når det gjelder å tette disse hullene. Vi kan ikke trykke på noen knapper eller sette maskiner til å erstatte manglende ledd i økosystemene.

Men biologi har ingen høy status. Kompetanse i realfag er en del av grunnlaget for å ta høyere utdanning innen teknologi, økonomi og samfunnsplanlegging. Ingen bryr seg om biologisk innsikt.

Økosystemene er viktige, og sårbare. Biolog Kraabøl påpeker at det er økosystemene som forsyner oss med råvarer, mat og ferskvann. Dernest er det økosystemene som regulerer miljøet og gjøre det levelig for oss her på kloden - fotosyntesen fanger karbon, røtter binder jorda og hindrer erosjon, bestøvning fra insekter og fugler  er avgjørende for mange av våre matplanter, rovdyr holder dyrebestander i balanse… Når planter og dyr, og mennesker, dør, returneres alt tilbake til det store kretsløpet.

Økonomisk bærekraft er gjerne grunnmuren for samfunnsutviklingen. Det betyr at prosjekter er robuste, de kan tåle noen påkjenninger og likevel levere. Gevinsten er større enn den innsatsen vi må legge ned i produksjonen. Økologisk bærekraft bør få samme status. Også økosystemene må være robuste for at naturen skal kunne levere det menneskeheten trenger.   

Stadig flere innser at vi må styre på naturens premisser. Markedskreftene tenker profitt, rask gevinst. Det er på tide å se alt i en større sammenheng. Det koster for mye å herje med naturens finstemte balanse. Vi har fått våtere og mildere år, mens andre sliter med tørke og varme. Klimaet endres hurtigere enn noen gang. Ekstremvær overrasker oss stadig hyppigere, de materielle skadene kan være omfattende. Det går ras der ingen snakket om rasfare for en generasjon siden. Ett år går det galt med kornavlingene på Østlandet, så står dyrket mark i Troms under vann, i år snakkes det om at 60-70 prosent av alle jordbær på Sør- og Vestlandet må kasseres på grunn av soppangrep.

I framtiden vil det ha en egenverdi å skape produkter og tjenester som ikke bryter ned økosystemer, som er det handlingsrommet naturen gir oss. Alle viktige tiltak bør vurderes opp mot miljøhensyn, ikke snevert kun ut fra profitt og samfunnsnytte. Hvis en biolog koples på i saksprosessen, får politikerne et breiere grunnlag for å fatte fornuftige beslutninger. Slik viser vi også for etterslekten at alle konsekvenser ved prosjektet ble vurdert. Det behøver ikke bety mer byråkrati eller tregere saksbehandling. Miljøkonsekvensene blir utredet parallelt med den øvrige saksbehandling.

Det er et detaljert lokaldemokrati som mer enn miljøhensyn forsinker samfunnsbyggingen. Lokaldemokrati er en suveren ide. Inntil det blir en bremsekloss. Fornuftige prosjekter, kanskje på tvers av fylkes- og kommunegrenser, står i stampe fordi hele kjeden av komiteer og utvalg skal godkjenne utbyggingen. En innsigelse fra en ubetydelig sektorinteresse kan plassere hele prosjektet på vent. I denne skogen trengs det en gedigen opprydding, så får vi heller akseptere at vi ikke er verdensmestere i lokaldemokrati. Noen ganger, ganske ofte, må en lokal protest vike for totalnytten.

Miljøkonsekvens er ikke smal sektorinteresse. Det dreier seg om å erkjenne at vi hører hjemme her sammen med alle andre arter, i utallige økosystemer som helst skal være i balanse. 

Menneskene fortsetter å utrydde dyr og vekster i raskt tempo. Det er uopprettelige skader. Vi har ikke evne til å erstatte det som går tapt. Selvsagt smerter det å se reinkalver som er drept av ørn og sauer som er blitt ulvemat, men ørna og ulven har en plass i vår natur.

Verdens øyne er rettet mot den nordlige halvkule. Her finnes ressurser som det moderne samfunn etterspør. Det er ingen grunn til å tro at disse verdiene ikke vil bli utnyttet. Det er heller ingen grunn til å bare rope stopp, alt må forbli urørt. Men det er all mulig grunn til å ile langsomt, og til å tenke både økologisk og økonomisk bærekraft. Det ene utelukker ikke det andre. Så la biologen få en stemme i ingeniørklubben og i styrerommene, det kan være nyttig for oss alle og ikke minst for våre etterkommere.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse