Hege Storhaugs fundamentalisme

Hege Storhaugs idealisme har endt opp i fundamentalisme.

Det finnes ikke en stripe av lys som gir håp i Storhaugs verden. Alt er mørke, frykt, dommedag, undergang.

Hege Storhaug har definert seg selv ut av en fornuftig og rasjonell samtale om innvandring og asylpolitikk.  Etter et intervju med henne i Aftenposten denne uka er det klart at hennes idealisme og aktivisme har glidd over i fundamentalisme.

Storhaug vil at den norske Staten skal redigere Koranen, stenge moskeer og heller ikke tillate bygging av nye. Hege Storhaug angriper helt grunnleggende menneskerettigheter. Hun hamrer løs på grunnmuren i vårt liberale demokrati.

Paradokset er himmelropende. Storhaug krever at de som kommer til Norge skal anerkjenne universelle menneskerettigheter, men mener at vi selv kan se bort fra dem i kampen mot sharia-islam.

Deler av det som forkynnes fra imamer i norske moskeer, representerer verdier vi finner forkastelig. Det gjelder ikke minst kvinnesyn og synet på homofili. Men det er ytringer vi må tåle. Vi skal ikke forby dem. Et oppgjør med radikal islam kan aldri starte med å stanse fri religionsutøvelse. Å bekjempe totalitære holdninger med totalitære virkemidler, er ingen farbar vei.

Ytringsfriheten er den viktigste av alle de liberale frihetsverdiene Storhaug sier hun vil forsvare. Hakk i hæl kommer religions- og trosfriheten. Dette henger sammen. Og det er dette hun ikke later til å forstå. Og da faller hele argumentasjonen hennes sammen som et korthus. Og det lar seg ikke bygge opp igjen med patos og moralsk harme. Grunnleggende liberale prinsipper kan ikke behovsprøves. De må gjelde for alle. Og gjør de ikke det, er de ikke verdt noe.

I norsk sammenheng har Storhaugs prosjekt klare likhetstrekk med det endimensjonale verdensbildet til kommunist-kadrene i Akp-ml. Også der sto dystopi og en urokkelig tro på endetiden sentralt. Det som gjaldt, var forberedelser til konfrontasjon og et endelig oppgjør med fienden ved hjelp av autoritære metoder. 

Det siste halvåret har endret norsk asyldebatt grunnleggende. Det er nå bred konsensus rundt en streng, men rettferdig politikk, og at velferdsstaten vår ikke er dimensjonert for masseinnvanding. Det har blitt helt legitimt å si at vi skal være tydelige på hvilke regler som gjelder i det norske samfunnet, og at noen av de som har kommet hit, vil bli krevende å integrere fordi de ikke identifiserer seg med det norske verdisynet.

I dette klimaet har også Storhaug møtt en viss aksept blant mennesker som ikke tilhører de tradisjonelle innvandringsfiendtlige gruppene. Men Hege Storhaug støter nå fra seg de fleste moderate stemmer, som er engstelige for å bli assosiert med hennes mest ekstreme synspunkter. Derimot fungerer hun mobiliserende for grupper som Pegida og Soldiers of Odin. Hva tenker hun selv om disse grupperingene og midlene de vil bruke i kampen mot islam?

For stadig flere blir det nå klart at Storhaug representerer antiliberale holdninger som det ikke er mulig å forsvare. Hun deler ut gratispoenger til sine motstandere. I samme operasjon sørger hun også for å bringe de som har argumentert for hennes legitime plass i offentligheten, i forlegenhet. 

Selv har jeg fått nok av hennes demonisering av muslimer som gruppe. Hun hevder selv at hennes tiltak ikke er rettet mot den enkelte muslim. Men å nekte alle muslimer fri utøvelse av sin religion, er et intolerant angrep på dem alle, en hel gruppe. 

Hva har skjedd med Storhaug? Har boksalget gått henne til hodet? Er det en mangel på folk rundt henne som kan korrigere og etablere motforestillinger? Storhaug fremstår som retthaversk, konfronterende og fullstendig uten tro på dialog. Det finnes ikke en stripe av lys som gir håp i Storhaugs verden. Alt er mørke, frykt, dommedag, undergang.

Dette er synd, for Storhaug har store kunnskaper. Det er ennå lov å håpe på en oppvåkning. At det skal bli rom for flere nyanser i Storhaug verden. At hun selv, som feller harde dommer over alle som ikke følger hennes vei, også er i stand til å se hvilken makt hun har over andre. Og at hun tar inn over seg hvilken enorm polarisering hun nå bidrar til.

Storhaug tror åpenbart at hun selv og hennes innerste krets er de eneste nordmenn som har forstått «alvoret». Alle andre er naive, godtroende multikulturalister. Hennes økende tilhengerskare har kjøpt dette forvridde budskapet. Dette ser vi i de sosiale mediene, hvert minutt, hver time, døgnet rundt.

For tilhengerne er Storhaug både et offer og en sannhetssøkende helt. Fra alle andre i det norske samfunn ser de bare bedrag, fortielser og løgn. Dette er farlig, fordi det skaper fronter harde som is.

På den hvite hesten sitter Storhaug selv. Hver gang hun virvler opp ny støy, dukker titusenvis av hennes riddere opp i støvskyen bak. Det gjør det vanskelig å diskutere asylpolitikk og integrering på en balansert, rasjonell og proporsjonal måte.  Vi står nå i en situasjon der Norge har et sterkt behov for å bygge tillit mellom fastlåste posisjoner, og at venstre- og høyresiden i norsk politikk må finne sammen om de viktigste løsningene.

Hege Storhaug gjør det mye vanskeligere å bygge denne broen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse