Annonse
VOLDS-TRAGEDIE: Lys og blomster foran huset der mor og sønn (12) ble drept i en skyteepisode i Kirkenes. Mannen til den drepte kvinnen er siktet for drapene. (Foto: Ole-Tommy Pedersen, Finnmarken)

Voldsflekk i glansbildet

I slike tilfeller kan vi gjerne være både «sladrekjærringer» og «tystere» slik at politiet får kjennskap til volden i nære relasjoner.

Når det meningsløse skjer er det ofte håpløst å finne svarene og årsakene til det ufattelige. Likevel er det nettopp det de fleste av oss bruker mye tid på når tragedien er et faktum. Hvorfor skjedde det? Hva kunne vi ha gjort for å unngå det? Hvem hadde ansvaret? Hvem sin skyld var det? Noen ganger finnes ikke svarene, men likevel fortsetter vi letingen. Jakten etter meningen er en del av det å være menneske. Det er en del av det å komme seg videre i livet.

Nylig mistet to mennesker livet i Kirkenes: 37 år gamle Pimsiri Songngam og sønnen hennes Petchngam Songnam på 12 år. Mannen som for bare noen få år siden ble en del av livene deres, ligger hardt skadd på et sykehus i Oslo. Politiet tror det er denne personen på 59 år som har forårsaket deres død. Det hele er ufattelig og meningsløst.

Da politiet kom inn på åstedet begynte arbeidet dmed å bringe fram bevis som kan gi svar på mange av spørsmålene vi stiller oss i dag. Gjennom de dreptes og den siktedes omgangskrets har vi imidlertid fått innsikt i noe av samlivet deres i tiden før den fatale natten. Det meste formidlet av media. Opplevelsene og tankene som kommer ut nå, bærer preg av fortvilelse, sorg og vantro. Samtidig er det både riktig og viktig at dette kommer ut. På den måten kan vi andre bidra med empati og annen medmenneskelig hjelp. I tillegg vil fokuset fra media føre til at samfunnet får svar på spørsmål som ellers kanskje ikke ville blitt stilt dersom bare politiet skulle ha gjort jobben.

Midt opp i dette arbeidet kommer også kritikken mot politiet for at det ikke grep inn bare noen dager før det fatale skjedde inne i leiligheten til familien. Pimsiri Songngam hadde ved to anledninger vært i kontakt med politiet, og i et av tilfellene hadde hun opplyst at skulle flytte fra mannen. Ifølge politimester Ellen Katrine Hætta hadde 37-åringen ikke kommet med opplysninger som tydet på vold fra ektemannen. Etter det som er kommet fram om forholdet mellom den thailandske kvinnen og nordmannen, mener mange at politiet burde ha satt i verk tiltak for å beskytte kvinnen. Politiet kunne ha spurt og undersøkt situasjonen nærmere, men det skjedde altså ikke. Derfor er det lett å skjønne kritikken som nå rettes mot politiet.

Vold i nære relasjoner, familievold, er en stygg flekk i glansbildet av Norge som et av verdens beste land å bo i. Drapene i Kirkenes er dessverre ikke enestående, og nye partnerdrap vil skje. I fjor høst kom en stor undersøkelse om temaet, og tallene er skremmende. 206 personer ble drept av sin partner over en periode på 14 år i Norge. Fra 1990 til 2014 utgjorde partnerdrapene 24 prosent av de 867 drapene i perioden.

Selv om jævelskapen er et kjent fenomen er det fortsatt tabubelagt. Hvis vi har en anelse om hva som skjer mellom mennesker i nabohuset, snakker vi likevel ikke høyt om det. Dette temaet unngår vi i møte med både våre nærmeste, familie, slekt, venner og ukjente.

Forrige uke ble det også kjent at en mann fra Hammerfest er tiltalt for mishandling av sin kone og sine barn. Ifølge tiltalebeslutningen har dette pågått i seks år. Mannen skal blant annet ha skåret opp skoene til sin kone og satt seg på henne da hun ønsket å forlate hjemmet deres etter en krangel. Han skal også ha vridd hendene til sin eldste datter til hun ble påført kraftig smerte, så dyttet hodet hennes i veggen, kløpet henne i hendene, på kinnet og andre steder på kroppen, lugget henne, lagt henne i bakken og holdt hendene fast slik at hun måtte bli liggende og kastet bøker på henne.

Selvsagt er det politiets jobb å avdekke slike forhold. Det er også politiets oppgave å forebygge slik framferd, men når det skjer innenfor hjemmets fire vegger samtidig som de involverte er livredde for å fortelle om helvete de lever i, blir det en utfordrende jobb. Politiet har tatt i bruk et eget analyseverktøy for å finne ut om det er fare for vold i nære relasjoner. Men det beste verktøyet er imidlertid større åpenhet omkring dette, og det er her vi – du og jeg – kommer inn.

En måte å få til dette på er blant annet ved å spørre mer. Dette handler altså også om oss som står utenfor. Slike spørsmål er ubehagelig å stille, og vi lar rett og slett å la være å spørre fordi svarene plutselig kan forplikte oss til handling. Hva skal jeg gjøre hvis venninnen eller vennen forteller om at partneren er ufyselig på en måte som er i ferd med å knekke vedkommende – eller at partneren slår og lugger? Blander jeg meg for mye i andres forhold som jeg ikke har noe med?

Det høres kanskje rart ut, men vi kan alle bidra til å alminneliggjøre temaet partnervold.  I slike tilfeller kan vi gjerne være både «sladrekjærringer» og «tystere» slik at politiet får kjennskap til volden i nære relasjoner. Det kan faktisk være forskjellen på liv og død.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse