Annonse
Da vi flyttet fra Oslo til Mo i Rana og oppdaget at helgelendingene anser det som sentralisering at arbeidsplasser flyttes til Mo i Rana fordi Mo i Rana «er så stort fra før», opplevdes det som helt absurd, skriver Charlotte Nordbakken. (Foto: Harald Mathiassen, Rana Blad)

Vi følte at vi flyttet på bygda da vi flyttet til Mo i Rana. Å flytte lenger ut på bygda er uaktuelt

Jeg skjønner at hva jeg og min familie tenker ikke nødvendigvis oppleves som relevant. Men det er det, for vi er ikke alene om disse vurderingene.

Nordland er et fylke som tilsynelatende har mye å by på. Landsdelen har økonomisk tyngde og er stor blant annet innenfor fiskeri og kraftkrevende industri. Landsdelen har stort behov for arbeidskraft, og nok av jobber å by på. Det er fullt mulig å kjøpe seg egen enebolig med hage dersom du har en vanlig jobb, og man kan leve et liv med kort reisevei til både arbeid, tjenester og natur. Og for en natur! Men det er tilsynelatende liten etterspørsel etter det Nordland kan tilby i de brede lag av befolkningen. For folk flytter ikke til Nordland, de flytter fra Nordland.

For tre år siden flyttet min lille familie mot strømmen - fra et etablert liv med gode jobber som advokater og stort nettverk i Oslo til Mo i Rana. Jeg vet hvorfor vi flyttet, og hva som gjorde at vi kunne flytte. Og jeg tror våre «hvorfor» gjelder for flere enn oss, og at de er verdt å lytte til for politikere og andre som skal forsøke å snu fraflyttingen fra Nordland.

Grunnen til at vi vurderte å flytte fra Oslo var at vi ønsket oss et liv der mindre tid gikk til transport og logistikk, med eget hus uten et ubegripelig stort boliglån, med nærhet til naturen og gjerne også med nærhet til besteforeldre. Men for at det skulle være aktuelt for oss å flytte måtte følgende kriterier være oppfylt:

  1. Det måtte finnes et arbeidsmarked som var stort nok til at to personer med høyere utdanning kunne få og ha mer enn én jobb. For at det skulle være interessant for oss å flytte til et sted med et langsiktig perspektiv måtte vi ha mulighet til å ha flere interessante jobber. Det var ikke tilstrekkelig at det fantes én jobb du så må ha resten av livet. Og denne muligheten måtte vi begge ha. Mo i Rana er akkurat stort nok til at det finnes noen få ulike arbeidsmuligheter for to jurister eller høyt utdannende personer.
     
  2. De aktuelle jobbene måtte være tilknyttet et faglig miljø av en viss størrelse. Det var ikke aktuelt for oss å starte eget advokatfirma eller arbeide som ensom advokat/jurist hos kommunen. Vi ønsket å ha et faglig fellesskap med andre jurister og advokater rundt oss. Mo i Rana er akkurat stort nok til at det finnes faglige miljøer av en viss størrelse.
     
  3. Stedet måtte være stort nok til at det føltes som en slags by. Vi hadde bodd 10 år i Oslo, og selv om vi begge kommer fra og ønsket å bo på et mindre sted, ville vi ha et kulturtilbud og et sentrum å dra til som kunne gi en byfølelse med de tilbud man forventer i en by. Mo i Rana er så vidt stort nok til at det føles som en by. Om enn en ganske liten by.
     
  4. Stedet måtte være stort nok til at man unngår opplevelsen av at alle kjenner alle. Som lege, advokat eller jurist er det faktisk slik at man ikke nødvendigvis ønsker at alle man møter når man går ut døren er en pasient eller klient. Sånn er det kanskje ikke for alle yrker, og kanskje heller ikke for alle leger/advokater, men for oss er det sånn, og jeg tror ikke vi er alene. Mo i Rana er akkurat stort nok til at det er mulig å gå på butikken uten å treffe noen du har en profesjonell relasjon til (men du må nok belage deg på at sjansen for det er stor).

Konklusjonen er like enkel som den viser seg å være politisk ubehagelig; vi trengte en by av en viss størrelse for å flytte nordover. Mo i Rana var akkurat stor nok til at vi turte å forsøke.

På Helgeland har sentraliseringsdebattene vært mange og opprivende de siste årene. Skal vi ha én litt større flyplass eller mange små? Ett litt større sykehus eller flere små? Én litt større tingrett eller flere små? Jeg bruker ikke ordet stor her med vilje, for verken flyplass, tingrett eller sykehus vil bli store i nasjonal sammenheng selv om de blir samlet i én enhet. Men de vil bli litt større, litt mer robuste, litt mer attraktive for yrkesutøvere som ønsker et solid og større fagmiljø rundt seg.

Hvor skal så disse institusjonene ligge? Det er her den virkelige sentraliseringsdebatten står.

Fra faglig hold peker Rana seg ut som det naturlige stedet å plassere institusjoner med behov for høyt utdannet arbeidskraft gang etter gang. Rapporten til den eksterne ressursgruppa som ble nedsatt i forbindelse med strukturendringen i Helgelandssykehuset anbefalte ett stort sykehus i Mo i Rana basert på en grundig utredning av en rekke forhold.

Politisk er det derimot stor motvilje mot Rana. De mindre byene og bygdene på Helgeland ser ut til å ville alt annet enn at flyplass, sykehus og tingrett skal bli plassert i Rana. Det vil øke Ranas attraktivitet, og de opplever at det skjer på bekostning av dem. Men da vi flyttet fra Oslo til Mo i Rana og oppdaget at helgelendingene anser det som sentralisering at arbeidsplasser flyttes til Mo i Rana fordi Mo i Rana «er så stort fra før» opplevdes det som helt absurd. Mo i Rana er bare så vidt stort nok til at det var aktuelt for oss å flytte hit. Hadde ikke Mo i Rana hatt den størrelsen den har hadde vi aldri flyttet verken til Mo i Rana eller Helgeland. Vi ville kanskje flyttet til Bodø, men mest sannsynlig ville vi blitt i Oslo. For å si det rett ut, vi følte at vi flyttet på bygda da vi flyttet til Mo i Rana. Å flytte lenger ut på bygda er uaktuelt for oss. Skal institusjoner desentraliseres til mindre steder enn Mo i Rana, er ikke de arbeidsplassene lenger relevante for meg og min familie.

Jeg skjønner at hva jeg og min familie tenker ikke nødvendigvis oppleves som relevant. Men det er det, for vi er ikke alene om disse vurderingene. Befolkningsnedgangen fra alle kommuner i Nordland har vært jevn i årevis, de eneste unntakene fra denne nedgangen har vært de større byene. Nå sliter også byene med fraflytting.

Vi har gode venner som arbeider på sykehuset i Rana som tenker det samme. Selv om de har tilknytning til Mo i Rana fra før, og på mange måter ønsker å bo her, er byen og sykehuset bare så vidt stort nok til at de anser det som et reelt alternativ til en annen og større by/sykehus. For å beholde leger og sykepleiere her burde sykehuset vært større, hatt flere funksjoner og større og mer stabile fagmiljø. Blir sykehuset borte eller mindre kommer mange til å flytte. Og de flytter ikke til Sandnessjøen. I beste fall kunne vi håpet at de flyttet til Bodø. Men mange flytter nok sørover, til større byer og mildere klima. Bort fra både Helgeland og Nordland.

Noen ganger føles det som at politikere sør på Helgeland heller vil at jeg og min familie skal bo i Oslo enn i Mo i Rana. For disse politikerne er det viktigste ved enhver plassering av et potensielt gode for regionen at det ikke havner i Rana. Rana er så stort at de trenger ikke mer. Ikke bør de få mer heller. Men som hjemflyttet nordlending med et ønske om å bo i landsdelen vil jeg si dette; for meg og mange med meg er Mo i Rana det eneste reelle bostedsalternativet i Nordland sør for Bodø. Og det er bare så vidt Mo i Rana er et alternativ. Vi teller på knappene om Mo i Rana er for lite. Og vi flytter ikke til Sandnessjøen eller Mosjøen. Vi flytter sørover. Ut av Helgeland og ut av Nordland. Til Oslo.

Nå har styret i Helgelandssykehuset fattet vedtak om at sykehuset i Mo i Rana skal legges ned. Mo i Rana, den tredje største byen i Nord-Norge skal få et distriktsmedisinsk senter. Sandnessjøen skal ha et stort akuttsykehus. Vedtaket er i strid med de faglige anbefalingene styret har fått og er i strid med direktørens innstilling. Vedtaket er en katastrofe for hele Helgeland, og et trist bevis på en tankegang som kommer til å ruinere hele regionen.

Jeg håper at det finnes politikere og beslutningstakere der ute som skjønner at Nordland sårt trenger flere byer enn Bodø som er attraktive og kan tilby unge, høyt utdannende mennesker et tilstrekkelig stort arbeidsmarked og tilstrekkelig godt tilbud av tjenester til at det kan lokke dem tilbake fra de reelle konkurrentene som er Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. Og Nordland trenger politikere som tør å satse på de få stedene fylket har med en reell mulighet til å bli lokomotiver for regionen sin. Selv om dette av og til går på bekostning av noen av de mindre stedene. Politikere som tar inn over seg at de ikke egenhendig kan skape en attraktiv by der de geografisk sett skulle ønske at det var en attraktiv by. Politikere som tør å satse på Rana – på det potensialet som faktisk finnes her og som kan bli til noe positivt for hele Helgeland og Nordland.  

Charlotte Nordbakken

  • Foreløpig helgelending og nordlending

 

[CN2]Vise til NRK-sak om befolkningsnedgang i Nordland med unntak av de store byene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse