Om lag 310 kvinner og noen menn fikk dødsdom for grov heksekriminalitet i Norge på 1500- og 1600-tallet.

Johanne fra Kvæfjord, den siste heksa i Norge

Body bilder: 
«Værhekser» malt av Hans Baldung Grien, 1523. De fleste trollkvinnene i nord var oppfattet som farlige værhekser og ble dømt for værmagi.
Hun hadde anvendt værmagi til å reise stormen slik at skuter forliste og mannskapet druknet på havet.

I november 1695 ble Johanne Nielsdatter dømt som farlig trollkvinne og brent på bål i Borkenes, tettstedet i dagens Kvæfjord kommune. Hun er den siste av om lag 310 kvinner og noen menn som fikk dødsdom for grov heksekriminalitet i Norge på 1500- og 1600-tallet. Johanne Nielsdatter hedres og minnes med ei operaforestilling i Harstad kulturhus til helga.

Saken mot Johanne Nielsdatter og hennes lidelse på bålet markerer at en av de verste menneskeforfølgelsene i norsk historie var i ferd med å ebbe ut. Første del av rettsprosessen fant sted på et vårting på Nedre Husby ved det seinere Borkenes 27. april 1695. Her fikk hun dødsdom, men ble satt i forvaring inntil en høyere rettsinstans kunne komme med sin uttalelse. Under fengselsoppholdet satt hun sammen med ei annen kvinne, som ifølge kildene begikk selvmord før saken kom opp til endelig dom. Denne kvinnen kan også ha vært arrestert for ondsinnet svart magi.

I rettspapirene heter det at Johanne Nielsdatter hadde forsvoret Gud, sin hellige dåp og kristendom, og gitt seg hen til djevelen. Hun fikk diabolsk assistanse og kraft fra en personlig tjenende demon. Navnet på hennes oppvarter var Knut. I de mange trolldomssakene fra Finnmark er det svært vanlig at trollkvinnene omga seg med slike hjelpende smådjevler. Med sine trolldomskunster tilsto Johanne å ha omkommet fire personer på havet, samt skadet en hel del andre på helbred og lemmer. Dessuten skulle hun ha forøvet meget ondt i andre måter.

Kvinnen fra Kvæfjord fikk dødsdom for å ha drevet med svart magi i form av uvær. Hun hadde anvendt værmagi til å reise stormen slik at skuter forliste og mannskapet druknet på havet. Slik sett er hun typisk for den nordnorske heksefiguren. Et særtrekk med hekseforfølgelsen i nord er at den først og fremst rammer norske kystkvinner som blir beskylt og dømt for å ha brukt ritualer til å lage storm og plutselig uvær med drukningsdød til følge. Mange av de nærmere 130 menneskene som ble dømt til «ild og brann» i Nord-Norge var oppfattet som farlige værhekser.

Vi vet ikke så mye om Johanne Nielsdatter. Derimot kan vi si litt om de personene som beseglet hennes skjebne. Johanne og den andre kvinnen ser ut til å ha blitt pågrepet, siktet og fengslet tidlig i mars 1695. Hans Kongelige Majestets fogd, Jørgen Jørgensen Århus, sto for pågripelsen og den rettslige etterforskningen. Den første tiden satt de to fangene innesperret hos bergensborger og bondelensmann Anders Jensen Fieresløf på gården Nedre Husby. Tolv riksdaler har Fieresløf ført som utgifter til de to kvinnenes «underholdning» i mars og april 1695. 

Johanne ble sittende i forvaring på Husby fram til 13. juli. Fra denne dato til midten av november 1695 var det jektrederen og bondelensmannen på Vebostad Niels Nielsen Rasch som hadde ansvaret for å holde Johanne i fangenskap. Raschs eldste datter Gjertrud Nielsdatter Rasch har sikkert blitt godt kjent med Johanne og kan ha vært tjenestekona som bar brød og vann til trollkvinna de månedene hun satt innesperret i et av uthusene på storgården. 

Mannen som skulle dømme i saken sammen med den lokale underretten, var Povel Hansen Egede. De få dokumentene vi har fra saken er ført av sorenskriveren, som altså fikk den tvilsomme æren av å ha avsagt den siste kjente dødsdom i en norsk trolldomssak. Han dømte i forståelse med et lekdommerkollegium bestående av de fremste menn fra Kvæfjord. Den som skulle stå for den brenningen av Johanne var bøddelen. Han het Kristoffer Størkersen og hadde tidligere arbeidet som gårdsgutt i Harstad.

Ut fra samtidens oppfatning sto man overfor ei skikkelig trollheks. Vi vet at den tidligere fogden over Senjens og Tromsø fogderi, Hendrik Riber, omkom sammen med sin kone i et jekteforlis i 1695. Selv om vi ikke har noen sikre holdepunkter, kan det være en sammenheng mellom forliset og trolldomssaken. Iallfall synes det klart at Johannes djevlearbeid ble koblet sammen med ulykker til sjøs.

Utgangen på saken finner vi i den endelige domsslutningen på et høstting fra 14. november 1695 der det går fram at Johanne skulle kastes levende på ilden og brennes opp. I dokumentene vises det til lovhjemmel i Christian Vs Norske Lov av 1687, første kapittel, niende artikkel. Hans Kongelig Majestets sorenskriver i Senjens fogderi, Povel Hansen Egede, har med sin underskrift bekreftet at saaledis skeed at være vedgaaer. 

Det ser ut til at Johanne Nielsdatter er den eneste i Norge som er straffet med døden etter trolldomsparagrafen i lovverket fra 1687. Etter 1695 brant ikke heksebålene lengre verken i Nord-Norge eller andre steder i landet. Imidlertid fortsatte dansknorske rettsmyndigheter å kaste mennesker på bålet for syndefull atferd. Flere såkalte sodomitter det vil si seksuell omgang med dyr, fikk bålstraff utover første halvdel av 1700-tallet, også i Nord-Norge. I saker som gjaldt sodomi, definert som forbrytelse mot naturen, brente man både mannen og dyret. I Norge kjenner vi bålstraff for sodomi fram til 1757.   

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse