Annonse
SJØLAKSEFISKE: Det er ikke noen fremtid for det tradisjonelle sjølaksefisket hvis Regjeringen får det som den vil, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Nordlys

Sjølaksefisket - en død næring?

Etter at Sjølaksefiskerne i Finnmark fikk betydelige innskrenkninger i fisketidene i perioden 2008- 2012, har fiskerne ventet på avgjørelsene som viser hvordan fremtiden blir.

Både Sametingsrådet og ordførere i berørte kommuner må nå stå opp for sjølaksefiskerne.

Nå er forslaget fra Miljødirektoratet/KLD kommet, og fremtiden ser ikke bare dyster ut – den er ikke der. Det er ikke noen fremtid for det tradisjonelle sjølaksefisket hvis Regjeringen får det som den vil.

Sjølaksefisket representerer en viktig næring for samene og folk langs fjordene. Næringen har for de fleste vært utøvd som en del av kombinasjonsnæring med reindrift, jordbruk eller annet fiske. Sjølaksefiskerne ivaretar og utvikler gamle tradisjoner og representerer også en viktig samisk språkarena. I Sør-Varanger er mange sjølaksefiskere samisktalende og sjølaksefisket er en del av grunnlaget for den samiske kulturen.

Tidlig på 1990-tallet var det mer enn tre tusen personer som rapporterte fangst med faststående redskap (kilenot og krokgarn) i Norge. I dag er det om lag 800 personer som driver slik fiske i Norge. I Finnmark har antallet sjølaksefiskere falt fra 750 til 350 i samme periode. En studie utført av Fylkesmannen viser at i 1994 var det totalt 1911 sjølaksefiskeplasser i Finnmark (både privat grunn/FeFo). I 2009 var det kun 962 plasser igjen. Fylkesmannen uttalte da at dersom nedgangen fortsetter i samme tempo, vil det ikke være lakseplasser igjen i 2025, og dermed heller ikke sjølaksefiskere. Nå ser det ut som Regjeringen setter inn dødsstøtet for sjølaksefisket.

Forslaget til reguleringer innebærer halvering av antall fiskedøgn i deler av Øst-Finnmark – fra dagens ordning med tre dager per uke i juni, blir nå til to dager per uke. Fiskesesongen blir også kortet med en uke for mange, til å være fra 8.6.–30.6. Vi vet at de ulike fiskeplassene får laks på ulike vindretninger, og med kun to dager per uke i en kort periode vil fisket minimeres.

Hovedårsaken til disse reguleringene er at russiske myndigheter gjennom NASCO har krevd at Norge må legge restriksjoner på sjølaksefisket i Varangerområdet for at mer av laksen skal kunne vandre til elvene på Kolahalvøya for å gyte. Det er imidlertid ingen dokumentasjon på at det er vesentlig færre laks som går tilbake dit. I avsnittet om Internasjonalt ansvar, påpekes det at Norge har påtatt seg en rekke folkerettslige forpliktelser overfor samene som urfolk, gjennom å ratifisere FN-konvensjonen om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, konvensjonen om biologisk mangfold, og ILO-konvensjon nr. 169 som fastslår urfolks rett til naturressurser i deres landområder, og at slike rettigheter omfatter disse folks rett til å delta i bruk, styring og bevaring av disse ressursene. Derfor blir det helt ubegripelig at svaret på utfordringene er å redusere fisketider ytterligere.

Ifølge Naturmangfoldloven må myndighetene sette inn tiltak dersom en bestand er truet. Det skal gjøres på et kunnskapsbasert grunnlag. Det må bety der det mangler kunnskap om årsaken til redusert bestand, så må dette fremskaffes. Når det gjelder laks, er det kun gjort registreringer uten at det er redegjort for hvilken former for registrering som er benyttet.

Det som gir størst grunn til bekymring, er imidlertid at de øvrige, menneskeskapte truslene gjennom utslipp til fjord, lakseoppdrett og rømt oppdrettslaks, samt andre trusler ikke er gjenstand for tiltak. Her snakkes det om innskrenkninger i sjølaksefisket, og der fremgår det at det er andre trusler uten at disse er identifisert. Begrunnelsene fra Miljødirektoratet er at det er komplekst. Her skal altså sjølaksefiskerne bære alle omkostninger for å bevare bestanden? Selv om reguleringer i elv også innføres eller videreføres, er dette i stor grad sport- og fritidsfiske. De innskrenkninger som allerede er gjennomført, har resultert i en nedgang i fangsten på ca. 20 prosent de siste 5 år. Dette kan ikke fortsette.

Jeg stiller meg bak sjølaksefiskerne i Finnmark, som er blitt enige om å foreslå fisketid fire døgn i uka fra 15. mai til 4. august både for krokgarn og for kilenot.

Dessverre har ikke Fylkesmannen kommet sjølaksefiskerne i møte på noen av forslagene.

Når Miljødirektoratet og Regjeringen mener at det nå skal innføres fisketider som i realiteten utraderer den siste resten av næringselement og den kulturelle bærekraften i sjølaksefisket–som en del av sjøsamisk materiell kultur – kan vi ikke godta dette. Både Sametingsrådet og ordførere i berørte kommuner må nå stå opp for sjølaksefiskerne. Hittil har det vært øredøvende taust–er Sametingsrådet og ordførerne enige med Regjeringen i de foreslåtte innskrenkningene?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse