Annonse
Som barn trodde jeg at vestsida av Porsangerfjorden var et unntaksområde i samisk forstand. Jeg trodde ikke det fantes andre bygder langs kysten og i fjordene med samisk bosetning, skriver Thomas Hansen. (Foto: Privat)

Sjøsamene må ikke bevise noe for noen

Begrepet identitetsovergrep er treffende for det sjøsamiske barn og ungdom har blitt og fortsatt blir utsatt for.

Her om dagen fikk jeg plutselig for meg at jeg har svaret på det evige spørsmålet: «Hva er egentlig forskjellen på sjøsamisk kultur og øvrig nordnorsk kystkultur?» Like plutselig gikk det opp for meg at jeg alene aldri kan ha svaret på et så stort spørsmål. Det jeg derimot kan ha er egne betraktninger basert på mine refleksjoner i barndom, ungdomstid og voksenalder, som kan være både verdifulle og nytteløse i den uendelige samfunnsdebatten om sjøsamiske forhold.

Fornektere av sjøsamisk kultur påpeker til det kjedsomme at sjøsamene ikke har noen kulturelle særtrekk sett i forhold til den øvrige befolkningen langs den nordnorske kysten. Det er et paradoks at vi har blitt kolonisert, diskriminert og assimilert av staten i århundrer for å bli norsk, for så å bli kritisert for å være for norsk når vi taler vår sak. Målet med assimileringen var tross alt å fjerne det som synlig skilte oss fra de norske borgerne, som språket, klesdraktene og navnetradisjonene våre, noe staten stort sett har klart. Men de vil aldri klare å fjerne alle de sjøsamiske kulturelementene som det finnes så mange av.

Så hva er de da? Jo, sjøsamiske kulturelementer er båter og fiskerier, tørrfisk og fiskehjeller, seljakt og eggsanking, bærplukking, sopplukking, sauedrift og melkedrift, innlandsfiske med stang, pilk og garn, snarefangst og revejakt, strikking og sying, potetåker og gulrøtter og salat. Kombiner gjerne noen av dem, og du får det sjøsamiske kulturelementet kombinasjonsdrift. Legg enda til fortellertradisjon, stedsnavn og åndelighet, så får du en mangfoldig sjøsamisk kulturutøvelse.

Og det leder meg til et viktig resonnement: Blant den «øvrige befolkningen» langs den nordnorske kysten er det mange sjøsamer, og det som kalles nordnorsk kystkultur har sitt utgangspunkt i sjøsamisk kultur.

For hvorfor skal bevisbyrden for kulturelle særtrekk falle på sjøsamene? Vi hadde både båtene, fiskeriene, fiskehjellene og tørrfisken lenge før det fantes en nordnorsk kystkultur. Det er ikke vårt ansvar at andre folkegrupper har etterlignet vår kulturutøvelse. Vi burde stille spørsmålet andre veien og spørre hva som er så særegent med nordnorsk kystkultur. Den lar seg jo knapt skille fra sjøsamisk kultur!

Jeg er ikke jurist, genetiker, historiker, antropolog eller samfunnsviter, og jeg skal ikke prøve å vitenskapelig bevise noe som helst angående sjøsamisk kultur. Det finnes nok av papirløse sjøsamer mellom Trondheim og Varangerbotn som gjennom egen forskning har opparbeidet seg enerett på sannheten. Heldigvis har vi mange dyktige samiske fagfolk som med tålmodighet belærer disse etterkommerne av undertrykte mennesker og bidrar til at sannheten råder i den samiske samfunnsdebatten.

Jeg er bare nok en ung sjøsame som har vokst opp med å høre ting som «Dere er ikke urfolk! Dere jakter jo med skytevåpen og ikke pil-og-bue!», «Dere som er litt samisk er normal, men de som er helt samisk er lettere tilbakestående.», «Egil Olli prater om samelandet. Skal han ha stående styrker nå?», og klassikeren «Hva skal dere med det samiske språket? Dere kommer ingen vei i verden med det!»

Det å vokse opp med å høre at du har en problematisk identitet, må ha hatt følger for både meg og alle andre unge sjøsamer. Det slår meg ofte at unge sjøsamer må være veldig reflekterte mennesker som har vokst opp under press om å rettferdiggjøre egen eksistens. Og denne hetsen er et merkelig fenomen. Jeg som mange andre har hørt den allerede i barneskolealder, og ikke av andre barn eller fremmede, men av slektninger og familiemedlemmer og sambygdinger, og aldri foran øynene på en voksen person som kunne sagt disse menneskene imot. Det kaller jeg å forgripe seg på barns og ungdoms identitet, og begrepet identitetsovergrep er treffende for det sjøsamiske barn og ungdom har blitt og fortsatt blir utsatt for.

Som barn trodde jeg at vestsida av Porsangerfjorden var et unntaksområde i samisk forstand. Jeg trodde ikke det fantes andre bygder langs kysten og i fjordene med samisk bosetning. Etter tilfeldige møter med samisktalende fra Birtavárri og Kokelv begynte jeg å forstå det fantes samer ved sjøen andre steder også. Etter hvert hørte jeg om Nesseby og Kåfjord, og jeg ble mer og mer overrasket over alle de samiske bygdene som fantes ved sjøen. Det sjøsamiske bosetningsområdet ble stadig større i takt med en følelse av å ha blitt bedratt i både skoleundervisningen og samfunnsdebatten. Hvorfor kunne ingen vist meg J. A. Friis’ kart fra rundt 1900 som viser sjøsamisk bosetting hele veien fra Brønnøysund til Kirkenes?

Selv i voksen alder, som daglig leder i en stiftelse med det sjøsamiske som arbeidsområde, lar jeg meg fortsatt overraske av alle sjøsamene jeg møter fra forskjellige nordnorske fjorder, og av alle fagfolk som forteller meg at nordnorske fjorder alltid har vært og fortsatt er dominert av sjøsamer. Jeg merker at bekreftelsen fra fagfolk på at jeg er sjøsame, min historie er lang og min kultur eksisterer fortsatt er nødvendig, og bekreftelsen kjennes godt.

Jeg har aldri sett poenget i å gå i debatt med sjøsamiske fornektere. Kysten er full av spøkelser. Heldigvis lærte jeg allerede som liten gutt å aldri være redd for spøkelser i mitt eget hjem. Jeg trengte ikke å si noe annet enn: «Det er her jeg bor, og her vil jeg ha fred.» Da forsvinner spøkelsene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse