Annonse
ÅPEN: På Troms Krfs ekstraordinære årsmøte var det åpen avstemning om regjeringsalternativ. Det bør det være også på det ekstraordinære landsmøtet 2. november. Foto: Øystein Solvang

Vil man felle en regjering, må man våge å vise ansikt

Vil man felle en regjering, må man vise ansikt. Det er det minste vi kan forlange i et demokrati.

Å overta regjeringsmakt etter hemmelig avstemning i et parti som bare fikk drøyt 123.000 stemmer i fjorårets valg, er en hån mot de resterende 2.750 millioner velgere som gikk til urnene.

Når de 190 delegatene til det ekstraordinære landsmøtet i KrF i morgen samles for å ta stilling til hvem de skal gå i regjering med, bør voteringen være åpen. Skal en eventuell ny regjering med Ap, Sp og KrF ha legitimitet, kan den ikke slite med stempelet «dannet etter hemmelig kupp på KrFs landsmøte».

For å felle en sittende regjering, trenger man en sak eller en situasjon der regjeringen får stortingsflertallet imot seg. Sier landsmøtet ja til å følge Hareide, og regjeringsforhandlingene med AP og Sp går greit, er det bare å finne en anledning. Da har vi som velgere krav på å få vite hvem som i utgangspunktet sørget for muligheten.

Delegatene til landsmøtet kommer ikke med bundet mandat. Men mandatet de har fått er sterkt retningsgivende. Delegatene er valgt av sine respektive fylkesårsmøter fordi de har flagget syn på hvem KrF bør søke regjeringssamarbeid med, Støre eller Solberg. Delegasjonene fra landets fylker er så satt sammen etter hvordan medlemmene stemte på fylkesårsmøtet: rødt eller blått.

Unntaket er Rogaland, som ikke fulgte dette forholdstallsprinsippet, og sender en blå delegasjon. Det har rogalendingene fått mye kjeft for. Men det blir påfallende når kritikken om udemokratiske spilleregler hagler fra rød side, samtidig som den har det travelt med å stresse at ingen delegat møter med bundet mandat.

Det er lov å ombestemme seg. Men som politiker må man våge å stå åpent opp hvis man gjør det, uansett hvor ubehagelig det kan være.

Eventuelle tvilere vil kanskje endre standpunkt dersom Knut Arild Hareide setter vervet som partileder i spill, noe han for øvrig tidligere har sagt er helt uaktuelt. - Dette er ikke et lederspørsmål, forsikret han da han lanserte sin venstredreining. Nå kan det se ut som om han går tilbake på dette løftet. Det legger et ekstremt press på landsmøtedelegatene.

Hvor klokt et kabinettspørsmål i tolvte time vil være, er jo også et spørsmål. Men det virker nå som eneste plan B, dersom det skal bli ja til forhandlinger med Støre & co.

Dermed kan delegater overtales eller presses til, i en hemmelig votering, å stemme imot synspunktet til de som har sendt dem til landsmøtet.

 Det som har ført et etter hvert utmattet KrF dit partiet er i dag, er en totalt eneveldig prosess. Akkurat det vil uansett være arven etter Hareide.

I stedet for å ta grunnfjellet i partiet alvorlig og starte diskusjonene i lokal og fylkeslag, for så å bygge opp forståelse for eventuell ny retning, gjorde han det stikk motsatte. Han startet på toppen.

Så kom han som en Moses ned fra Sinai fjell, med steintavlene sine i form av en bok han hadde skrevet. Bildene fra partilederens pressekonferanse der han klargjorde sin retningsendring, talte sitt tydelige språk. De viste en forsamling partikolleger, nestlederne inkludert, som var sterkt preget av å være tatt på senga.

Å tvinge igjennom partilederens vilje mot et flertall i partiet vil gå hardt ut over KrF selv. Diskusjonene vil rive og slite i en allerede utkjørt organisasjon.

Og skal man kaste en regjering, må man spille med åpne kort. Alt annet vil svekke vårt parlamentariske system, og vårt demokrati. Å overta regjeringsmakt etter hemmelig avstemning i et parti som bare fikk drøyt 123.000 stemmer i fjorårets valg, er en hån mot de resterende 2.750 millioner velgere som gikk til urnene.

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse