Annonse
Ideen om fiskekvoter som kan kjøpes og selges er kopiert fra utmerkete internasjonale lærebøker, misforstått og hjelpeløst iverksatt av et byråkrati som jeg skal la være å vurdere, skriver Ottar Brox. Bildet er tatt i forbindelse med Brox' 80-årsdag i 2012.

Rederne skal altså innkassere Vårherres gave til kystfolket

For stor kapitalinnsats ødelegger fiskerinæringa, skriver Ottar Brox.

Brødtekstbilder: 
Ottar Brox har skrevet mange bøker, men ingen har vakt slik oppsikt som "Hva skjer i Nord-Norge" fra 1966. Boka var en kritisk analyse av sammenhengen mellom nasjonale strategier og livsvilkårene i nordnorske lokalsamfunn. (Norsk biografisk leksikon)
Det viktigste resultatet er at ei kystbefolkning (...) blir fratatt de ressursene som de har levd av i tusen år.

Fiskeridebatten foregår for fullt: Trålerrederne vil slippe den leveringsplikta som de har påtatt seg for å få låne kvotene, og påstår at de «eier» disse kvotene «til evig tid». Men det er viktige fiskeriforhold som ikke diskuteres:

  1. Så tidlig som på 1970-tallet var fangstinnsatsen så stor at det ikke kom mer fisk på land om innsatsen økte. Det var bare en måte å gjøre fisket mer lønnsomt på – for vår nasjonale økonomi: Å redusere fangstinnsatsen, og dermed også kostnadene.

  2. Det var vel også full enighet om at fisket også måtte begrenses av hensyn til vedlikehold av fiskestammene. Fiskerne vil sjølsagt alltid fiske mer, men etter hvert har vi alle lært – ikke minst av sammenbruddet i sildefisket på 1960-tallet – at overfiske er ulønnsomt, og havforskerne fikk mer myndighet.

  3. Likevel satte Fiskeridepartementet omkring 1990 i gang et investeringskappløp: Jo mer kapital du investerte i båt og bruk, jo mer fisk kunne du få lov til å høste. Vi stelte oss som bonden som kjøper seg ny og dyr skurtresker – selv om den gamle fungerer bra, og uten at han kan utvide åkeren.

  4. Om fangstinnsatsen ikke er større enn nødvendig for å få opp de kvanta som kan fiskes uten å ødelegge ressursen, er det selve fisket som er lønnsomt – til og med ekstremt lønnsomt, som når enmannssjarken kommer på land med et tonn torsk etter en lang dag på Finnmarkskysten. Slik lønnsom virksomhet har den ene fiskeriministeren etter den andre gjort sitt beste for å redusere.

  5. Nå begrunner nordnorske talspersoner sine fiskeripolitiske krav med at det er nødvendig å sikre tilgangen på råstoff til fiskeri-industrien. Det er ikke kystfiskernes adgang til fiskeressursene som står i fokus, men arbeid for flest mulig i bearbeiding av råstoffet. Dette kravet er virkelig et tankekors: Fisket kan drives mer lønnsomt – for fiskaren – langs den nordnorske kysten enn i nesten noen andre områder på denne kloden. Derimot er arbeidet med fisk på land noe av de minst attraktive jobbene som blir tilbudt den samme klodens folk. Den sjølstendige fiskerens inntekter bestemmes av naturens eller Vårherres bidrag (den såkalte grunnrenten), mens industriarbeiderinntektene bestemmes av arbeidsmarkedet og – i beste fall – fagbevegelsen. Derfor sender trålerrederiene fangsten til de dårligste arbeidsmarkedene i verden – der fagbevegelse ikke finnes. – Vi må altså oppfatte det slik at rederne, både i sør og nord, skal innkassere Vårherres gave til kystfolket, som eventuelt må nøye seg med de lønns- og arbeidsvilkår som bestemmes i verdens dårligste arbeidsmarkeder.

  6. Det er mange interessante historiske årsaker til denne absurde situasjonen. De viktigste sentrale planleggerne i etterkrigs-Norge, som Erik Brofoss, var mest opptatt av industrien, som han ga fiskerne den oppgave å skaffe «råstoff» til, fisk som kunne «foredles» til et industriprodukt. Mange har vel merket seg det paradoksale: At «råstoffet» smaker langt bedre enn ferdigproduktet. Og alle kan observere at «foredling» lønner seg langt dårligere enn raskest mulig transport fram til forbrukerne.

  7. Men i denne sammenhengen er det viktigst at fiskerinæringa ble sterkt skadet av den ideen at fiskernes jobb var å sørge for jamn tilgang på «råstoff» til fabrikkene. Langt på vei var det det samme som å pålegge bøndene å kjøre skurtreskeren dobbelt skift fra januar til desember. Selv havgående trålere kan ikke klare den oppgaven som de ble pålagt. Det var den sentralt bestemte ambisjonen om vertikalt integrert kontinuerlig filetproduksjon som førte til alle konkursene – som skaffet sørnorske redere billige trålere, som ikke fikk pålegg om å sikre filetmaskiner jamn tilgang på råstoff.

  8. Men det kvotesystemet som ble innført fra 1990 er en enda større ulykke enn satsinga på fryst filet. Ikke bare for Nord-Norge, men også for vår nasjonale økonomi. Ideen om fiskekvoter som kan kjøpes og selges er kopiert fra utmerkete internasjonale lærebøker, misforstått og hjelpeløst iverksatt av et byråkrati som jeg skal la være å vurdere – ledet av ministre fra svært forskjellige partier. Hovedpoenget var at den som kan finansiere fartøyer for hundrevis av millioner også skulle få kystfolkets fisk – verdt minst like mye – gratis. Dette er i sterk strid med den viktigste læresetninga fra den internasjonale fiskeriøkonomien: Det er de som kan fiske med minst kostnader per tonn som bør få lov til å høste våre felles ressurser i havet.

  9. Det viktigste resultatet er at ei kystbefolkning i gode hus, med etter hvert gode kommunikasjoner og alle slags offentlig service, blir fratatt de ressursene som de har levd av i tusen år. Fiskeridepartementets viktigste rådgiver mener jo også at «fiskerinæringen» ikke har bruk for kystbosettinga lenger. Og nå er det snart ikke bruk for denne befolkninga andre steder heller. I økonomisk språk: Vi tar produksjonsfaktorer som ikke har alternativ anvendelse (arbeidskraft) ut av produksjonen, og erstatter dem med kapital, som kan brukes til hva som helst.

  10. Men det som virkelig er ironisk, er at begrunnelsen for kvotesystemet er å hindre overinvestering i båt og bruk. Det heter seg at når rederen veit hvor mye han har lov til å fiske, slik at han ikke behøver å kappfiske med andre før fisket stoppes, blir det slutt på overinvesteringa. Men mange år etter at kvotene kom, kunne vi lese i avisene om fiskebåtbygging på milliardnivå på Nord-Vestlandet (Aftenposten 24. feb. 2012). I den virkelige verden har systemet ført til at kapital er kanalisert i uproduktive retninger, og at altfor mye av fangstverdien brukes til å betale for denne unødvendige kapitalinnsatsen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse