Annonse
FLYSKAM: Denne sommeren har vi alle fått muligheten til å senke hodet i skam. Skam skal løse klimaproblemet og gi et byks i folkehelsa. Men kan vi skamme oss til en klode i balanse? Foto: Tobias Kvalvik Henriksen

I skammekroken med hele gjengen!

Hva velger du fra skammemenyen? Det er lov å fråtse.

Skamordet er blitt så ofte brukt at det virker som vi skal skamme oss til en klode i balanse.

Blir verden et bedre sted av all denne skammen media deler ut til oss i sommer? Eller drukner vi i den?

Jeg hadde akkurat klippet passet i to og trillet koffertene innerst i kjelleren i påvente av elektriske fly eller Nord-Norgesbanen. Myggspray og maling til huset var kjøpt inn. Jeg hadde googlet meg fram til hva jeg skulle våge å legge på grillen på hytta siden svinekjøtt er bannlyst og grisebonden er sendt i skammekroken. Hjernen var vasket skinnende ren for sydendrømmer og annen galskap. Denne dama på et fly? Not. Slik spredning av karbondioksyd får Erna ta seg av, flyskamløs som statsministeren har fortalt at hun er.  

Kortreistferien med ren samvittighet var to dager unna da en kollega gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke kan legge ut et løgnaktig instasnutt om familieferieidyll heller fra hytteveggen. Det siste er nemlig «strømmeskam». Det hadde han lest i DN. Å legge ut en liten videosnutt på Instagram, eller se et par episoder av en serie på Netflix, bidrar til store CO2 utslipp. Fysisk infrastruktur som kabler, datasentre og gigasvære servere som glefser energi er årsaken til det, ifølge en blodfersk rapport fra den franske tenketanken «The Shift Project». Den grønne tankesmien ønsker blant annet en offentlig debatt om hvilket innhold som man gir plass på internett. Rapporten viser til at nesten 30 prosent av den globale videotrafikken er pornografisk innhold.

Men akkurat det er jo skambelagt fra før.

I følge Store Norske leksikon er definisjonen på skam en sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam går visstnok også på selvfølelsen løs og er knyttet til individet. Skam opptrer når man føler at en selv er dum. Skam kan gjøre en handlingslammet. 

Er skam det mest kontruktive å dele så raust ut til folk, da? For denne sommeren har vi alle fått muligheten til å senke hodet i skam. Har du Tesla, så skam deg litt for du lager jo kø i kollektivfeltet, dessuten får miljøeliten en klekkelig sum statstøtte for å kjøre fet bil.Spiser du kjøtt, skam deg? Tar du med deg plastposer i butikken, skam deg! For få dager siden var tema i Dagsnytt 18 båtskam, etter at redaktøren i Teknisk Ukeblad uttalte at å forflytte seg med motorkraft på sjøen er å bruke en miljøversting av en teknologi. 

Heldigvis er det fortsatt ingen skam å snu. 

Men man trenger slett ikke teknologi for å skjemmes. Har man en helt vanlig kropp, kan man skamme seg, Og det gjør vi i fleng. Undersøkelser viser at hele 43 prosent av norske jenter på 16 år er misfornøyde med kroppen sin. Sosiale medier får sin del av skylda og influenserne får beskjed om å slutte å dele sin perfekte og retusjerte kropp med sprettrumpe inspirert av Kim Kardashian. (Kanskje skylda burde deles blant annet med politikere som har sørget for skoler tomme for helsesøstre og mangelen på regulering av markedet som profitterer på denne skammen over vanlig kropp?)

Rumpe-Kim (nå midje-Kim?) fikk sist uke beskjed fra en norsk lege om at hun burde skamme seg dypt og inderlig etter at hun dukket opp på gallamiddag med så sensasjonelt smal midje at hun ble mistenkt for å ha sagd vekk et ribbein. Kim avkreftet. Den ekstreme timeglassfiguren skyldtes korsett. Legen mente Kim burde slutte å praktisere det som i verste fall kan være en helseskadelig motetrend, og ønsket at en kvinne som har alt hun trenger av hjem, familie, rikdom og kjendisstatus, kunne brukt tida til å påvirke positivt i stedet. Bry seg om miljøet eller lignende.» 

Får skam oss til å engasjere oss mer i miljøet? Får det oss nærmere en realisering av togbane i nord? Eller ender all denne skammen opp i «whataboutism», det vil si en avledningsøvelse der vi hele tida peker på noen som har gjort noe dårligere enn oss. For hvem burde skamme seg mest? Dem som ferierer i båt eller de som flyr til syden i sommer? Skamordet er blitt så ofte brukt at det virker som vi skal skamme oss til en klode i balanse, at enkeltindividet skal selvregulere kloden i trygghet. Skam skal løse klimaproblemet og gi et byks i folkehelsa. Og det er opp til den enkelte å sørge for endring.

Vi kan alle gjøre litt. Klart det. Selvsagt bør vi alle være med å ta ansvar. Men motiveres vi av skam?  Eller sitter vi bare igjen med en følelse av å være avslørt  som mislykket, udugelig eller umoralsk?

I en kronikk i Aftenposten sier Kjell Terje Ringdal, førstelektor i retorikk, at kloden neppe reddes av skamfulle reisende. Han tror modige politikere gir bedre resultater. Han advarer: «Skam-begrepet er interessant, ikke minst fordi det ikke vil føre til noe annet enn en patosfylt privatisering og inderliggjøring av den enorme klimadebatten.» 

Han skriver videre: «Den kampen må føres på høyere nivåer, i andre systemer og med bredere tilnærming enn at vi skal skamrødme i innsjekkingen på flyplassen.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse