Annonse
Jérémie McGowans grep om Nordnorsk Kunstmuseum har vært suksess i alle betydninger av ordet. Publikum elsker det nye museet, kunstnerne elsker det, forståsegpåerne elsker det. Han har satt publikumsrekorder, blitt kåret til Årets Museum og vært nominert til årets utstilling for Betsy-prosjektet. Hva mer kan et styre ønske seg? Tydeligvis noe helt annet. (Foto: Tomasz A. Wacko / RiddoDuottarMuseat)

Skandale på Nordnorsk kunstmuseum

Folk roper ofte om skandale i kunsten, men denne gangen er det alvor:

Brødtekstbilder: 
Eks-direktør Jérémie McGowan, styreleder Grete Ellingsen og nestleder Anni Skogman. (Foto: NNKM)
Hvordan kan et offentlig kunstmuseum - en institusjon som nettopp skal sikre ytringsfrihet og offentlig samtale, som har «åpenhet» som en av sine kjerneverdier - holde seg med en praksis der direktøren kan sparkes på dagen, uten begrunnelse?

Det ferske styret ved Nordnorsk kunstmuseum har sparket direktør Jérémie McGowan på dagen, midt i koronakrisa, uten begrunnelse. Dette er ikke en personalsak, det er en kamp om hvilken rolle museet og kunsten skal ha.

La oss ta det fra begynnelsen: Jérémie McGowan tiltrådte som direktør for Nordnorsk kunstmuseum i 2016. I løpet av de siste fire årene har han løftet museet fra å være et trygt, tradisjonelt og nokså seigt museum, til å bli en fest av relevans, samfunnsengasjement og nytenking. Under McGowans ledelse har Tromsø faktisk fått et museum som har noe å melde.

Protestene har selvfølgelig ikke latt vente på seg. Det er nok en gang tydelig at det å tukle med hyggelige kulturinstitusjoner får selv antatt oppgående mennesker til å gå fullstendig av skaftet. Fylkesmann i Troms og Finnmark, høyrepolitiker Elisabeth Aspaker, var sterkt kritisk til museets installasjon «Han Carl som Betsy» i byparken i Harstad i sommer. Det var før en lokal bilist i testosteron-rus knuste installasjonen til pinneved. I Tromsø har det i enkelte kretser gått sport i å forsvare den maskuline «ære» gjennom å protestere høylydt mot samme type installasjon rundt statuen av Roald Amundsen. Museets mye omtalte forvandling av seg selv til Sámi Dáiddamusea (Samisk kunstmuseum) i 2017 har nok også forårsaket forargelse i kondisjonerte kretser; det ble liksom helt umulig å nyte sin hvitvin i fred, uten å måtte konfronteres med kolonialisme, samepolitikk, kjønnskamp og gud vet hva.

Men McGowans grep har likevel vært suksess i alle betydninger av ordet. Publikum elsker det nye museet, kunstnerne elsker det, forståsegpåerne elsker det. Han har satt publikumsrekorder, blitt kåret til Årets Museum og vært nominert til årets utstilling for Betsy-prosjektet.

Hva mer kan et styre ønske seg?

Tydeligvis noe helt annet. Mandag denne uka kom meldingen som lyn fra klar himmel; én måned etter sitt aller første møte hadde styret besluttet å kaste direktøren.

Onsdag, samme dag som han måtte pakke sakene og forlate kontoret i Tromsø, var McGowan invitert til å holde foredrag på en ledende internasjonal museumskonferanse i Edinburgh. Tema for foredraget skulle være: ´How to be a museum-radical without getting fired´. Det kan være farlig å utfordre business as usual - særlig hvis endringene sårer verdensbildet til de som er vant til å sitte med definisjonsmakt.

Styreleder Grete Ellingsen har overhodet ingen kommentar til sparkingen av sin direktør, annet enn å gjenta «taushetsplikt» og «totalvurdering» i alle kanaler. I tillegg understreker hun at styret ikke har noen plikt til å begrunne sin avgjørelse - som om det skulle gjøre saken bedre.

Men sparkingen var ikke enstemmig. Museets styre har seks faste medlemmer. De to med kunstfaglig kompetanse, Joar Nango og Inger Blix Kvammen, valgte onsdag å trekke seg i protest mot flertallets avgjørelse. Da er det fire igjen som kan ha støttet fjerningen av McGowan: Styreleder Grete Ellingsen; Høyrepolitiker fra Nordland og tidligere statssekretær, nestleder Anni Skogman; lokal Frp-politiker, Hanne Jakhelln; tidligere leder for Luftfartsmuseet i Bodø og godt plassert i Nordlands-hovedstadens borgerskap - pluss de ansattes representant. Et stort flertall av de ansatte ved museet gikk allerede i forkant av avgjørelsen ut i et åpent brev og ga sin fulle støtte til direktør McGowan. Så enten har ansatterepresentanten handlet stikk i strid med sine kollegers ønsker, eller så har styreleder Ellingsens dobbeltstemme vært avgjørende for å sikre siste spiker i direktørens kiste. Ingen av delene er særlig pent.

Hvordan kan et offentlig kunstmuseum - en institusjon som nettopp skal sikre ytringsfrihet og offentlig samtale, som har «åpenhet» som en av sine kjerneverdier - holde seg med en praksis der direktøren kan sparkes på dagen, uten begrunnelse? Og hvorfor har Kulturdepartementet satt inn et styre ledet av en profilert Høyrepolitiker og en enda mer profilert Frp-politiker? Har departementet tenkt at Frp-politikere generelt elsker frekk billedkunst og dermed er godt rustet til å forsvare et kunstmuseum som står i stormen? Eller har oppdraget til den nye lederduoen ganske enkelt vært å bli kvitt McGowan? Eller ligger det lokaliseringskamp bak; kan det tenkes at styreleder Ellingsen har slått seg sammen med styremedlem Jakhelln og er i ferd med å rydde hindringer av veien for å kunne ta med seg deler av museet til Bodø?

Dette skriver seg dessverre inn i historier vi har hørt før: Tydelige kunstneriske ledere som gjør nettopp det de er ansatt for å gjøre; ta radikale grep, utfordre våre forventninger, tenke nytt om institusjonene - sliter gang på gang i møte med styrer bestående av folk som muligens kan bedriftsledelse, men som tydeligvis har svært mangelfull forståelse for hvorfor vi holder oss med kulturinstitusjoner finansiert av fellesskapet.

Styreleder Ellingsen må åpne munnen og begrunne sin avgjørelse. Klarer hun ikke det på en troverdig måte, kan hun ikke ha vår tillit.

Som både forfatter Naomi Klein og andre har minnet oss om de siste par ukene: Kriser åpner for sjokkerende løsninger. Enten det nå er norske regjeringer som vil innføre unntakslover, ungarske statsministere som vil kvitte seg med brysomme folkevalgte, eller museumsstyrer som vil sparke sin direktør; det kan være svært beleilig at befolkningen er i karantene og mediene ikke har kapasitet til å skrive om annet enn munnbind og pustemaskiner. Det er akkurat nå vi må følge med som best.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse