Annonse
SOVJET-SOLDATER: Nazi-batteri beslaglagt av sovjetiske styrker utenfor Kirkenes. Foto fra NTBs krigsarkiv i Riksarkivet

Skjalg Fjellheims russifisering av krigshistorien

Hva må vel ukrainske tidsvitner og etterkommere synes om at han omtaler dem som russere – de som har kjent på kroppen russifiseringens harde realiteter under kommunismen og i dag står overfor et Russland som forsøker å ødelegge landet deres?

Nordlys’ Skjalg Fjellheim får gjerne kalle justisminister Jøran Kallmyrs tale 8. mai for en flause. Men en politisk redaktør skal ikke servere sine lesere uriktigheter. Særlig ikke når temaet er utsatt for politiserte myter og propaganda.

Dessverre har Fjellheim lenge hatt en lei tendens til å sette likhetstegn mellom Russland og Sovjetunionen. Riktignok var Den russiske sovjetrepublikk den desidert største i unionen, og russerne tok enorme tap i kampen mot Nazi-Tyskland. Men relativt sett ofret befolkningene i Hviterussland, Ukraina, Armenia og Latvia flere liv.

Under krigen transporterte tyskerne over 100.000 sovjetborgere til Norge som krigsfanger og slavearbeidere. Av de 13 700 som døde her har man noenlunde oversikt over 7 220 av dem: 46 % var russere, 18 % ukrainere, 31 % «sovjetiske», mens 4 % var fra andre sovjetrepublikker.

I Nordlys 14. mai vil likevel Fjellheim ha det til at alle de 954 som ligger begravet på Jørstadmoen krigskirkegård var russere, selv om realiteten er at «kun» 928 av dem var sovjetborgere. Av disse var 39 % russere, 27 % ukrainere og 30 % registrert som «sovjetiske».

Fjellheims russifisering av historien er imidlertid ikke av ny dato. 13. august i fjor argumenterte han for at Putin burde inviteres til høstens markering av 75-årsdagen for frigjøringen av Øst-Finnmark, og fremstilte konsekvent frigjøringen som Russlands verk – altså som om Sovjetunionen ikke fantes og som at andre sovjetborgeres innsats aldri skjedde.

Fjellheim påstod sågar at «det var Russland som ofret 2122 menn på norsk jord», selv om det offisielle tallet er 611 drepte sovjetiske soldater. Det finnes imidlertid ingen oversikt over hvor soldatene kom fra. Men vi vet at Den røde armé sommeren 1944 bestod av rundt 52 % russere og 34 % ukrainere, og at mange ukrainere deltok i kampene i Finnmark. Det har derfor formodningen mot seg å hevde at alle soldatene som ble drept var fra Russland.

Når Fjellheim anklager Kallmyrs ordbruk for en «grov fornærmelse mot de døde soldatenes etterkommere» og at den har «krenket frigjørerne», kan det samme sies om Fjellheims. For hva må vel ukrainske tidsvitner og etterkommere synes om at han omtaler dem som russere – de som har kjent på kroppen russifiseringens harde realiteter under kommunismen og i dag står overfor et Russland som forsøker å ødelegge landet deres?

Videre er det ikke riktig at sovjetiske soldater rykket inn i Finnmark «for å frigjøre en del av kongeriket vårt fra Nazi-Tyskland». Frigjøringen oppstod som en bieffekt av en sovjetisk militæroperasjon, der målet var å kaste tyskerne ut av Sovjetunionens nordområder. Kampene på norsk jord skal sees i lys av dette. Sammenholdt med at Sovjetunionen angrep Polen og Finland i 1939, støttet Hitlers invasjon av Norge, annekterte Baltikum og la under seg hele Øst-Europa ved krigens avslutning, blir Fjellheims versjon i beste fall romantiserende.

Ingenting av dette skal redusere vår takknemlighet for soldatenes innsats, men det kan være greit å ha det rette perspektivet.

Etter samme mønster lar Fjellheim den russiske ambassadens reaksjon på Kallmyrs tale få stå uimotsagt, selv om de der i gården spiller fornærmet på autopilot. Han burde dessuten vite at russiske myndigheter har gjort løgner, fortielser og benektelser til sitt varemerke, herunder å hvitvaske sin egen historie.

Til slutt benytter Fjellheim anledningen til igjen å kritisere Erna Solberg for at hun ikke ville reise til Moskva i 2015 da russerne feiret 70-årsdagen for seieren over Hitler-Tyskland. Men det er noe vesentlig Fjellheim utelater:

  • Russland hadde invadert og annektert Krimhalvøya i februar/mars 2014.
  • Etter anneksjonen iscenesatte Russland et opprør i Øst-Ukraina, skjøt fra eget territorium tusenvis av dødelige granater og raketter mot ukrainske styrker, og sendte store hæravdelinger over grensen – bl.a. fra Russlands 200. motoriserte infanteribrigade, normalt stasjonert i Petsjenga, 10 km fra den norske riksgrensen. Inntil mai 2015 hadde de trolig drept minst et par tusen ukrainske soldater og sivile – i noen tilfeller i rene massakrer. FN har erklært at rakettangrepet som drepte 30 sivile i Mariupol var en krigsforbrytelse.
  • Høyst sannsynlig var det russiske offiserer som skjøt ned det sivile passasjerflyet MH17 over Øst-Ukraina 17. juli 2014, da 298 uskyldige mennesker ble drept. Dessuten er det slått fast at våpenet tilhørte det russiske forsvaret. Russland har i etterkant brukt alle skitne triks i boka for å skjule ugjerningen.

Kort oppsummert var det altså iflg. Fjellheim Russland som frigjorde Øst-Finnmark. Ukrainske ofre under krigen kan fremstilles som russiske. Vår statsminister burde deltatt under en russisk militærparade – at russiske soldater og våpen har drept flere tusen ukrainere er så uproblematisk at det kan forties. Putin bør inviteres til høstens frigjøringsjubileum – at det er Putin som har gitt ordren om å gå til krig i Øst-Ukraina for å tvinge Ukraina til å underkaste seg Russland, kan også forties. Det er unødvendig å trekke frem at Russland forsøker å skjule at de stod bak nedskytingen av et sivilt passasjerfly med 298 mennesker om bord. Vi har grunn til å være forarget over vår regjering som ikke vil innse dette.

Slikt ligner ikke så rent lite på offisiell russisk utenrikspolitikk.

Mon tro om ikke Fjellheim hadde sett annerledes på det om nordmenn hadde vært om bord passasjerflyet som ble skutt ned. Eller om Putin plutselig hadde funnet det for godt å gå frem på samme måte i Finnmark som han gjør i Øst-Ukraina.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse