Annonse
BOKA: Bildet: «Nordnorsk slektsgransking» av Hans Ragnar Mathiesen – side 38 i boka. Kronikkforfatteren mener boktitler beskyttes av åndverskloven.

Det skjulte Nord-Norge

Anklager kollega for litterært tyveri.

Larsen forstyrrer disse tekstene gjennom sitt utidige, parasittiske «lån».

Hvordan skal vi overbevise studentene om at de ikke kan stjele fra andres arbeid dersom deres lærere gjør det? Studenter som «låner» fra ei bok eller internett, uten å vise til kilden, risikerer utestenging fra studiene. Lærerne deres risikerer antakelig mindre. Det er eksamenstid og temaet er brennaktuelt.

I 1994 ga jeg ut «Det skjulte Nord-Norge» på daværende Ad Notam Gyldendal forlag. Boka har som sitt tema levd ganske tilbaketrukket i nordnorsk offentlighet. Jeg mente den gang at vi manglet en innføringsbok om samisk tradisjon. Da den kom, ble den ikke akkurat heiet fram. Noen likte den ikke. «Vitenskapsteoretisk forum» ved UiT hadde den oppe til debatt. Der holdt professor Ottar Brox en forsvarstale. Noen hevdet at boka var farlig. 

For noen studenter med samisk bakgrunn fikk den en viss betydning. Temaet «det skjulte» har klangbunn hos mange i landsdelen. For 20 år siden var revitaliseringen av samisk tradisjon langt mer konfliktfylt enn i dag. Boka ble utgangspunkt for samtaler med og mellom studenter på jakt etter sin personlige utgave av «Det skjulte Nord-Norge». Temaet er fortsatt aktuelt for det tvetydige og ambivalente forholdet mange har til landsdelens flerkulturelle historie. Jeg liker å tro at boka har inspirert studenter og fagfolk som er opptatt av nordnorsk identitet. Den står fortsatt på pensumlister ved UiT.

Billedkunstneren Hans Ragnar Mathiesen illustrerte teksten. Med sterke og den gangen kanskje provoserende portrett av nordnorsk selvforståelse, er bildene treffsikre kommentarer.

Akademisk røveri i dag

Roald Larsen som er ansatt på samme institutt som meg, ga på eget forlag i 2013 ut bok med identisk tittel: «Det skjulte Nord-Norge». Oppdagelsen skapte vantro da tittelen lyste freidig mot meg i en dagligvarebutikk. Snart oppdaget jeg at Larsens bok var anmeldt i flere nordnorske dagsaviser. Den er å finne på de fleste bokhandler. Markedsføringen har vært gjennomtenkt.

Jeg har oppfattet at Larsens bok er en samling fortellinger om tro og overtro her nord. Siden de siste kapitlene i min bok gjengir slike fortellinger og kulturen rundt dem, er det ikke bare tittelen som korresponderer. Jeg tok derfor saken opp med Gyldendal som ga ut min bok. Forlagsdirektøren oppfordret i første omgang Larsen til å beklage forholdet og trekke boka fra markedet. Det var Larsen slett ikke enig i. Han hevdet tvert om at han var i sin fulle rett til å bruke tittelen: «Ingen har opphavsrett til en hovedtittel», skriver Larsen i svaret til Gyldendal.

Parasittiske «lån»

Gyldendal gjorde så Larsen oppmerksom på at denne forståelsen er lovstridig. For meg er den i tillegg provoserende. Jeg har møysommelig samlet fortellingsmaterialet gjennom mange år og bearbeidet det i stadig nye tekster. Larsen forstyrrer disse tekstene gjennom sitt utidige, parasittiske «lån». Det er uklart hvorfor han bruker denne tittelen. Ingenting skjules i de fortellingene han gjengir rett opp og ned. For meg er fortellingsmaterialet en viktig del av det nordnorske paradokset: Å høre til en kulturtradisjon og samtidig fornekte den. I denne dobbeltheten har de tradisjonelle fortellingene vært viktige. De har virket sammenbindende og forsonende i en nordnorsk eksiltilstand der det norske har vært dyrket og det samiske henvist til de kulturelle bakrom. Fortellingsmaterialet lot samisk tradisjon være til stede i hverdagen uten å bli identifisert som samisk av utenforstående. Min boktittel har vokst ut av denne forståelsen. Larsen må skrive om nordnorske fortellinger så mye han vil, men han må være kar til å gjøre det under titler han selv skaper.

Larsens dokumenterer gjennom bruk av tittelen at knabbekulturen skjuler seg i forskningsmiljøet vårt. Mens de fleste styrer forbi selve dødssynden i akademia, holder Larsen liv i den. Han okkuperer i beste kolonistil rommet min bok har opparbeidet seg. Det er lett å dokumentere: Søkes boktittelen på Google, dukker henvisningen til min bok opp på femteplass – til Larsens på plassene foran. Bare to bøker har denne tittelen.

Plagiat-beskyttelse

Alle som skriver bøker vet at en brukbar tittel kan sitte langt inne. Titler er viktige. De vokser ikke på trær. Derfor er det utelukket at de kan brukes av andre. «Lov om opphavsrett til åndsverk» («åndsverkloven») gir boktitler denne beskyttelsen:

«Et åndsverk må ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten under en tittel, et dekknavn eller et merke som er egnet til å fremkalle forveksling mellom et tidligere offentliggjort verk eller dets opphavsmann» (§46).

Roald Larsen er av en annen oppfatning. Han insisterer på retten til å bruke tittelen og viser i korrespondansen med Gyldendal blant annet til Karl Erik Knausgårds bruk av Hitlers berømte tittel: «Mein Kampf». 

Gyldendal Akademisk har gjort det klart at denne forståelsen er uriktig. Det biter ikke på Larsen. Hans sluttreplikk til forlagsdirektøren er: «Med dette avsluttes saken fra min side».
Slik blir det kanskje.
 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse