Kan skoleelever sidestilles med varer i en produksjonslinje, som kan flyttes rundt til andre avdelinger alt etter hvor det er ledig kapasitet? undrer Kari-Anne Johansen. Foto: Colourbox

Skoleelever og bedriftsøkonomiske regnestykker

Vil vi virkelig ha en kommune som behandler barn og unge etter bedriftsøkonomiske prinsipper for best mulig kapasitetsutnyttelse og sparte skattekroner?

Mye er sagt i saken om nye skolegrenser i Tromsø. Det som forundrer meg er at det i så liten grad har vært fokus på konsekvensene av at kommunestyret i mars i år vedtok en lokal forskrift om opptak til barne- og ungdomsskoler i Tromsø. Denne forskriften sikrer kommunen økt selvråderett i forhold til fastsettelse av skolegrenser. Ikke bare i denne saken, men også i tilsvarende saker som måtte komme. Uten denne forskriften er det helt klart ulovlig å fravike nærskoleprinsippet av økonomiske hensyn.

Det innebærer i prinsippet at alle kan havne i den situasjonen vi som sogner til Gyllenborg og Prestvannet er i nå, avhengig av hvordan elevmassen varierer i ulike bydeler. Og det fritar i stor grad kommunen fra ansvaret for å sikre utbygging av skolekapasitet i nærområdene, så lenge det finnes ledig kapasitet i en annen bydel. Ved å ha slike flytende skolegrenser kan kommunen til enhver tid utnytte ledig kapasitet ved å sørge for at elevene reiser til nærmeste ledige skolepult. 

Etter bedriftsøkonomiske prinsipper er dette et fornuftig grep. Ledig kapasitet utnyttes og kommunen sparer penger som kan brukes andre steder til det beste for fellesskapet. 

Spørsmålet er bare om regnestykket egentlig blir riktig? 

En slik enkel analyse av fordelene ved kapasitetsutnyttelse fungerer nok bra i et bedriftsøkonomisk perspektiv. Men kan vi se på skoler som produksjonsbedrifter? Kan skoleelever sidestilles med varer i en produksjonslinje, som kan flyttes rundt til andre avdelinger alt etter hvor det er ledig kapasitet?

Kan det tenkes at vi glemmer noe viktig her? 

Skoleelever er ikke varer – de er mennesker. Og skoler er ikke produksjonsbedrifter, men dynamiske arenaer der barn og unge får vokse og utvikle seg. Hittil har dette foregått i trygge omgivelser i nærheten av der de bor. Nærskolen er et samlingspunkt for mange også utenom vanlig skoletid, der fritidsaktiviteter samler store og små. Voksne og barn som bor i samme område blir kjent med hverandre. Til sammen er dette med på å skape et trygt og godt oppvekstmiljø. Derfor er nærskoleprinsippet lovfestet i Norge, som en individuell rettighet uavhengig av kommunal økonomi. 

Bak dette prinsippet er det helt andre teorier enn bedriftsøkonomi som ligger til grunn. Her dreier det seg om kunnskap om hvordan vi vokser og utvikler oss som mennesker. Kunnskap om forhold som dreier seg om samhold, tilhørighet, sosiale relasjoner og trygghet. Forhold som ikke lar seg måle i bedriftsøkonomiske modeller.

Vil vi virkelig ha en kommune som behandler barn og unge etter bedriftsøkonomiske prinsipper for best mulig kapasitetsutnyttelse og sparte skattekroner? Og hva skjer med de ungdommene som faller utenfor i et slikt bilde? Hvem betaler kostnadene som kommer som følge av at teorien som anvendes ikke tar høyde for kompleksiteten i problemet som beskrives? Dette handler faktisk om mer enn hvor de ledige skolepultene står. 

Mitt ønske er at vi som bor i Tromsø står sammen om å verne om barna og ungdommene våre, og kjemper for at de skal ha best mulig oppvekstvilkår. Barn og unge vil alltid utgjøre en utgiftspost for samfunnet. Tillater vi at det brukes bedriftsøkonomiske prinsipper for hvordan vi behandler dem, kommer de alltid til å tape. Det vil gjøre oss alle fattigere, som samfunn og som mennesker.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse