Det som er alvorlig galt i norsk skole er sviket mot de som mest av alt trenger høy-kompetente lærere med tanke på å gjennomføre tilpasset opplæring og forsvarlig spesialundervisning, skriver Edvin M. Eriksen. Foto: Colourbox

Skolesystemets svik

Norge har sannsynligvis et skoletilbud som for de aller fleste er blant det beste i verden.  I Norge har vi generelt høyt kvalifiserte lærere og gode etter- og videreutdanningstilbud for lærere. 

I årene framover ligger det imidlertid an til stor mangel på kvalifiserte lærere fordi regjeringa har innført nye kompetansekrav for lærere i fagene norsk, engelsk og matematikk. Svært dyktige lærere med lang erfaring tvinges ut i ei videreutdanning for å bli kvalifisert på nytt til å gjennomføre sine siste arbeidsår i skolen. På tross av at mange vil ha kun 3-4 år igjen før pensjonsalder etter ny kvalifisering, tvinges de ut i videreutdanning for å fylle nye kompetansekrav i norsk, engelsk og matematikk. De har valget mellom å avslutte sin lærergjerning som midlertidig ukvalifiserte ansatte – eller å delta i videreutdanning, samtidig som elevene deres får ukvalifiserte vikarer.

Etter- og videreutdanningstilbud for lærere er positivt. Høyt kompetente faglærere i norsk, engelsk og matematikk er også viktig – selv om det er enda viktigere at lærerne «ser og forstår» alle elever med sitt mangfold av muligheter og lærevansker.

Det som er alvorlig galt i norsk skole er sviket mot de som mest av alt trenger høy-kompetente lærere med tanke på å gjennomføre tilpasset opplæring og forsvarlig spesialundervisning. Det er ganske uforståelig at det ikke er kompetansekrav til gjennomføring av spesialundervisning. Undervisning av elever med ulike lærevansker er det aller mest krevende fagfeltet i skolen.

Likevel stilles det i praksis ingen krav til kompetanse hos de som skal gi alle disse elevene det opplæringstilbudet som de etter opplæringsloven har krav på. Vi har nå et opplæringstilbud for  barn og unge med ulike lærevansker og funksjonshemminger som gjennomføres av totalt ukvalifiserte ansatte. De fleste har ingen formell lærerkompetanse.

I tillegg er det et faktum at generell lærerutdanning heller ikke gir reell kompetanse med tanke på å etablere forsvarlig og tilpasset opplæring for elever med autismespekterproblematikk, utviklingshemming, ADHD, depressive tendenser, traumer av ulik karakter osv. For å forstå slike utfordringer trenges det spesialkompetanse. For å gjennomføre spesialundervisning trenges det faktisk spesialpedagogisk kompetanse på høyt nivå. Likevel interesserer ikke regjeringen og sentrale skolemyndigheter seg  for et kompetansekrav i faget spesialundervisning.

Hvorfor ikke? Svaret er enkelt: Spesielt etter det såkalte «Pisa-sjokket», innføringa av Kunnskapsløftet med stadige understrekninger av å øke «kunnskapstrykket» (lytt bare til kunnskapsminister Jan Tore Sanner) har stadig mer i norsk skole handlet om kunnskapsproduksjon, kunnskapstester, kunnskapsmåling – og telling og kunnskaps-rapportering. Alt det som kan måles og telles har sammen med kunnskapskrav til lærere i realfag hatt et overdrevet sterkt fokus.

Samtidig har betydningen av bedre læring og utvikling for de som ikke skal bli akademikere blitt stadig redusert. Aller lavest prioritet har spesialundervisninga fått. De som får såkalt spesialundervisning av ufaglærte assistenter deltar ikke i den store kunnskapskonkurransen. De holdes utenfor nasjonale prøver og Pisa-konkurransen.

Dette er faktisk et alvorlig svik mot alle de barn- og unge dette gjelder. Hvorfor gis det ikke gratis videreutdanning til lærere som vil spesialisere seg for spesialundervisning – og hvorfor er det ikke absolutte kompetansekrav for det å gjennomføre de aller mest krevende undervisningsoppgavene i norsk skole?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse