Nord-Norge har fått en utrygg luftambulansetjeneste. I natt kunne vi hjelpe til. Hvordan blir det neste natt? Hvordan blir det til neste år? skriver luftambulanselege Bjørn Egil Johansen. Foto: Øystein Eugene Hermstad

Skremmende, trist og skammelig

Det er skremmende, trist og skammelig at luftambulansetjenesten blir satt i fare ved at et selskap som forsøker å drive etter Ryanair-prinsipper vinner anbudet, skriver luftambulanselege Bjørn Egil Johansen.

Luftambulansetjenesten er en del av den sentrale infrastrukturen i helsevesenet. Den bare må fungere. Den skal ikke være spekulasjonsobjekt i anbudsprosesser der en velger det rimeligste alternativet fremfor kvalitet. 

Klokken er 02.55. Jeg er vakthavende lege på ambulanseflyet i Tromsø. Jeg blir vekket på vakt. Beskjeden jeg får fra AMK er bekymringsverdig. En middelaldrende kvinne har falt i en trapp et sted på Finnmarkskysten. Hun har fallende bevissthet. Hun får god behandling av legevaktslegen og ambulansepersonellet, men dersom det er hjerneblødning, slik en mistenker i dette tilfellet, så er det relativt lite legevaktslegen kan gjøre. Hun trenger hurtigst mulig å komme seg til UNN-Tromsø og til nevrokirurgisk ekspertise. Slike blødninger har en tendens til å øke på i størrelse. Skallen er en boks. Det er ikke plass til både hjerne og og en stor blødning. Hjernen begynner å bli komprimert, blodsirkulasjonen til nervecellene er truet. Det haster. Som lege på ambulanseflyet skal jeg sammen med en av de dyktige spesialsykepleierne sørge for trygg og hurtig transport og behandling underveis. 

Klokken er 03.15. Det er vinter. Det er mørkt. Det blåser. Det er snøbyger. Vi skal til Finnmarkskysten. Mens vi gjør oss klar er vaktmannskaper på flyplassen i ferd med å gjøre flyplassen klar for oss. Nysnøen blir brøytet. Festet på rullebanen blir målt. Sikten vurdert. I cockpit sitter det to piloter. Som meg har de blitt vekket for ikke lenge siden. De har har gjort en kjapp vurdering av vær og flyforhold, beregnet hvor mye drivstoff vi skal ha med oss, tatt med en kopp kaffe fra kaffeautomaten. Så er vi på vei. De fleste pilotjobber er nokså rutinepregede. Det er ikke denne. På kort varsel må våre piloter fly til en hvilken som helst av flyplassene i Nord-Norge, Longyearbyen eller iblant også sørover. Døgnet rundt. I nordnorsk finvær, og litt oftere i nordnorsk ruskevær. 

Klokken er 04.15. Når vi nærmer oss landing begynner det å riste ganske kraftig. Flyet er lite. Elementene store. Likevel føler jeg meg helt trygg. Jeg vet at pilotene har flydd på disse strekningene i årevis, de kjenner disse småflyplassene, fjellene, vindene. De har, bokstavelig talt, vært ute en vinternatt før. Jeg kjenner dem. Jeg vet hva de kan. De vet hva de kan. 

Sånn er det. Sånn skal det være. 

Dessverre er fremtiden usikker. Luftambulansetjenesten er en del av det offentlige helsevesenet. Velferdsstatens kronjuvel. Selve driften av flyene er satt ut på anbud. Jeg og sykepleieren er ansatt i helseforetakene. Pilotene er ansatt i det private selskapet Lufttransport. Min jobb er trygg. Likeledes sykepleierens. Pilotenes jobb har med ett blitt svært usikker. Deres arbeidsgiver tapte anbudet om videre drift. Et konkurrerende firma, Babcock, har vunnet anbudsrunden ved å love lavere kostnader. Det har de tenkt å klare ved å kutte i lønningene. I harde forhandlinger har pilotene i Lufttransport gått med på å kutte i lønnen med opp til 25% og videre gått med på dårligere pensjonsbetingelser. Selv ikke det var godt nok for Babcock som har brutt forhandlingene. 

Alt nå har svært mange piloter sluttet i luftambulansetjenesten. Selv om det enda er ett år til Babcock skal overta er det mange som har funnet seg nye jobber. I Widerøe, SAS eller noe annet. De neste månedene vil mange flere slutte. Det dypt ironiske er at Babcock er helt avhengig av at størstedelen av pilotene tar seg jobb i Babcock dersom de skal ha tjenesten oppe å gå fra starten av. 

Det er skremmende, trist og skammelig at luftambulansetjenesten blir satt i fare ved at et selskap som forsøker å drive etter Ryanair-prinsipper vinner anbudet. Luftambulansetjenesten er en del av den sentrale infrastrukturen i helsevesenet. Den bare må fungere. Den skal ikke være spekulasjonsobjekt i anbudsprosesser der en velger det rimeligste alternativet fremfor kvalitet. 

Noen virker overrasket over situasjonen. Det er dessverre en situasjon som var forutsigbar helt fra anbudsdokumentene gikk ut. Det er en forventet varslet katastrofe, som har fått utspille seg i sakte film før den til slutt rammer hardt. En kan ikke komme unna at det er enkelte tjenester som egner seg dårlig for anbudsvirksomhet. Sosial dumping og forringelse av de ansattes rettigheter hører dessverre ikke til blant sjeldenhetene ved anbud. Videre går ofte masse kunnskap og kompetanse tapt. Det tar årevis å bygge opp en stødig luftambulansetjeneste. Den kan dessverre ødelegges på svært kort tid. Det er også sjokkerende at Luftambulansetjenesten HF helt åpenbart ikke har hatt noen som helst plan for hva som skal gjøres dersom vi kom i den situasjonen vi har kommet i. 

Pilotene og de øvrige ansatte i luftambulansetjenesten burde som meg og sykepleieren hatt fast ansettelse i helseforetakene, med trygge jobber og trygg pensjon. De har også huslån, barn og familie. Videre sitter mange av pilotene med høye lån etter at de har tatt en kostbar utdannelse. 

Klokken 04.50. Pasienten er på vei til Tromsø. Hun er i trygge hender, og blir ivaretatt av en spesialsykepleier og en luftambulanselege. Tilstanden er ikke noe bedre, men hun er på vei til riktig sted. Underveis får hun behandling for å bedre sirkulasjonen i hjernen og hindre videre blødning. I cockpit sitter det to dyktige piloter som jeg har flydd med utallige ganger før. De har plutselig fått en utrygg jobb. Nord-Norge har fått en utrygg luftambulansetjeneste. I natt kunne vi hjelpe til. Hvordan blir det neste natt? Hvordan blir det til neste år?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse