Annonse
STORE UTFORDRINGER: Fylkesmann Elisabeth Aspaker samlet denne uka ordførere og rådmenn i Troms og Finnmark til samling i Alta. Foto: Oddgeir Isaksen/iFinnmark

Skriften på veggen

Det norske bosettingsmønsteret er i ferd med å rakne.

I forrige uke møttes ordførerne og rådmenn i det nye storfylket Troms og Finnmark til sin første samling, etter at sammenslåingen trådte i kraft ved årsskiftet. Det skjedde i Alta, i regi av fylkesmann Elisabeth Aspaker.

Hun hadde lagt opp til å gi kommunene en aldri så liten realitetsorientering i hva slags utviklingstrekk vi står overfor. Først fra professor Kjell Arne Røvik fra Universitetet i Tromsø.

Røvik viste til det kan kaller økonomi og demografi-paradokset – at 10 år med økonomisk vekst ikke gir noen uttelling i form av befolkningsvekst nord for Trøndelag.

Fra 2010 til 2020 har økonomien i Nord-Norge vokst raskere enn i landet forøvrig. Næringslivet har gått så det suser, med lav kronekurs og et rødglødende arbeidsmarked.

Og offentlig sektor i sør har ifølge Røvik vokst betydelig mer enn i nord. Noe som til en viss grad burde avlive myten om en statsavhengig landsdel.

Men realiteten er at arbeidsmarkedet er holdt oppe av innpendling sørfra og av arbeidsinnvandring. Befolkningen i nord er aldrende, og de unge flytter. Og verst av alt, laksen kommer sjeldnere og sjeldnere tilbake til elva der den er født.

Så kom økonomiprofessor Victor Normann, som leder Regjeringens demografiutvalg. Han hadde med seg enda mer dårlig nytt til de nordnorske ordførerne og administrative lederne.

Generasjonsbalansen er ødelagt, og særlig i den norske periferien, sa Normann. Antall eldre eksploderer de neste 20 årene og setter hele velferdsstaten i spill. 

Mens dette rakner snakker vi om bompenger og skolefrokost, sier Normann. Han kunne gjerne lagt til den ørkesløse diskusjonen om kommune- og fylkesgrenser.

For ifølge Victor Normann kan Norge slik vi kjenner det i dag, ganske enkelt forsvinne. Så alarmerende er situasjonen de neste årene. Det handler om hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, det som er Norge, det som gir oss vår identitet mellom bakkar og berg.

Det som trer tydelig frem, er et intensivt kappløp om hender, hoder og mennesker i en digital tidsalder. Det kaller selvfølgelig på nasjonale politiske virkemidler for å møte dette, dersom det er en målsetting.

Stilt overfor sånne utfordringer, kan det være fristende for politikere lokalt å grave seg ned, og håpe at “reversering” er en trylleformel. Men det er vanskelig å se for seg at tapsfortellingen så mange dyrker, er noen løsning.

For ikke å snakke om fiendebildene av de få livskraftige byene vi tross alt har i nord. Til tross for at det virker logisk at det er lettere å arbeide med urbaniseringen, enn mot den.

Urbanisering er en internasjonal trend, men byer i nord blir likevel beskyldt for å forpeste forholdet til egne omgivelser. Det viser at en av de største nordnorske utfordringene er at landsdelen ikke anerkjenner strategier for å styrke egne byer, i konkurransen med byer i sør. Selv om noe av det viktigste man kan gjøre, antakelig er å spørre de unge i distriktskommunene hva som skal til for at de velger Tromsø foran Oslo eller London.

Jeg er derfor litt i tvil om budskapet fra Røvik og Normann gikk inn. Et flertall av politikerne i Troms og Finnmark bruker uansett mesteparten av sin energi på å gå tilbake til de gamle fylkesgrensene.

Det gjenstår å se om det er en kampsak som får flere unge til å vende tilbake til Troms og Finnmark, og om det gjør at andre føler seg fristet til å flytte til regionen?  

Det som er sikkert, er man neppe har råd til flere bortkastede år med blikket stivt rettet på symbolsaker som kanskje vinner valg, men som ikke gir en eneste arbeidsplass eller ny innbygger.

Men noen folkevalgte har gått videre, med fokus på å bygge samfunn. En av dem er Rune Rafaelsen i Kirkenes, den mest markante ordføreren i den nye regionen. Han snakker om næring, industri, mulighetene geopolitikken gir. For eksempel Kirkenes som storhavn knyttet til en sjørute til Kina. Tenk hva det kan bety for den nye regionen!

Men der er for få av Rafaelsens kaliber. Den som ringer Troms og Finnmark fylkeskommune skjønner det fort.  Man får ikke inntrykk av at det er en organisasjon som arbeider med å løse de store samfunnsutfordringene i fellesskap: «Tast en for Finnmark, tast to for Troms.»

Beskjeden på telefonsvareren etterlater liten tvil om hvor hovedfokuset ligger.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse