ABSOLUTT MINIMUM: Hæren sliter også. Det er knapt en hær. Brigade Nord har i dag tre kampbataljoner, et absolutt minimum for at begrepet brigade skal gi mening. Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret

Skroter grunnprinsippet i sikkerhetspolitikken

Det er en billig, men ikke gratis løsning, å åpne norske baser for amerikanerne. Vi betaler først og fremst med suverenitet. Vi ser dette ved at Norge nå ukritisk stiller seg bak Donald Trump i ethvert utenrikspolitisk spørsmål.

Kjerneproblemet er et norsk militærapparat som ikke er dimensjonert og utrustet til å ivareta landets reelle sikkerhetsbehov.

Doktrinen ble testet under vanskelige forhold, og besto med glans. Nå skroter regjeringen beroligelse, og satser ensidig på avskrekking i nord.

Det var Johan Jørgen Holst som i 1974 introduserte begrepet avskrekking og beroligelse i forholdet til Russland. Kjernen i dette var at Norge skulle ha et sterkt forsvar, med en troverdig Nato-kobling. Samtidig måtte man unngå å provosere Russland. Ingen fremmede baser på norsk jord, flyforbud for allierte fly i Finnmark, og strenge regler for anløp av fremmede krigsfartøyer i norske havner.

Ikke lengre.

Nå anløper amerikanske angrepsubåter norsk territorium på jevnlig basis. Jakten på de russiske ubåtene styrkes med amerikanske overvåkingsfly som opererer ut fra Andøya. På Setermoen har en avdeling fra US.Marines innlosjert i Artillerileiren. For alle praktiske formål er de integrert og opererer som en del av Brigade Nord.

Militær aktivitet er ikke i seg selv egnet til å skade naboskapet. En mekanisert norsk hærstyrke i Finnmark representerer ikke noen trussel, og vil ikke påvirke forholdet mellom Norge og Russland negativt – selv ikke om dette var en komplett brigade.

En amerikansk base på Setermoen eller Andøya bringer derimot en helt annen dimensjon inn i naboskapet i nord.

I det første tilfellet handler det om en nasjonal militær kapasitet, og Norge står, i likhet med Russland, fritt til å øve og utstasjonere sine egne styrker på eget territorium. Bak den norske hærstyrken er det begrensede resurser. Den vil ikke kunne gjennomføre offensive operasjoner over grensa, og kunne fylle på med mannskap og materiell som går tapt.

Bak en bataljon fra US Marine Corps står verdens sterkeste militærmakt. Den ene bataljonen på Setermoen representerer derfor en langt større trussel mot russiske interesser, enn en fullverdig norsk brigade i Varangerbotn ville gjøre.

Ved å oppheve den norske basepolitikken, slik vi har kjent den gjennom hele Den kalde krigen, har den sittende regjeringen fjernet beroligelsen fra Holsts tese, doktrinen som i flere tiår har vært fundamentet for vårt bilaterale forhold til Russland.

Tilbake står avskrekkingen, nå forsterket med økt amerikansk tilstedeværelse i alle domener, på bakken, i lufta, og til sjøs. Det er også verdt å merke seg at de amerikanske styrkene ikke er Nato-bidrag. De er her som følge av bilaterale avtaler mellom Norge og USA.

Det interessante spørsmålet er om endringene i basepolitikken styrker eller svekker norsk sikkerhet. Regnestykket er litt komplisert.

Isolert sett kan det være slik at økt militær kapasitet, i form av amerikansk tilstedeværelse, vil gjøre det tryggere fordi evnen til å gjennomføre militære operasjoner blir større. Man har mer å slå tilbake med.

På den andre siden kan økt amerikansk tilstedeværelse føre til at en spent situasjon eskalerer raskere, og at Norge trekkes direkte inn i bilaterale konflikter mellom USA og Russland. Det som i utgangspunktet, og ved første øyensyn, fremstår som en styrking av norsk sikkerhet, kan i realiteten være det motsatte.

Forsvar og sikkerhet henger ofte sammen, men det er ingen automatikk i at mer militærmakt gir mer sikkerhet.

Hvorfor har regjeringen valgt å endre norsk basepolitikk?

Kjerneproblemet er et norsk militærapparat som ikke er dimensjonert og utrustet til å ivareta landets reelle sikkerhetsbehov. Det skyldes manglende resurser, men også en serie med feilgrep og skandaler.

På sjøsida er det store hull – og da tenker vi ikke først og fremst på skroget til KNM Helge Ingstad. Både den og søsterskipene har helt siden de ble levert, seilt uten helikopter om bord. Helikoptre er en forutsetning for at fregattene skal kunne løse sitt hovedoppdrag: å finne, følge, og bekjempe ubåter. Våre egne ubåter er heller ikke særlig på hugget. Store deler av tida er det kun en av dem som er ute og seiler i nord.

På luftsida står de maritime overvåkingsflyene på bakken og henger med nebbet. De flyr sjelden, og langt sjeldnere enn det som er de operative kravene. Det finnes heller ikke noe norsk luftvern.

Hæren sliter også. Det er knapt en hær. Brigade Nord har i dag tre kampbataljoner, et absolutt minimum for at begrepet brigade skal gi mening. Men den ene bataljonen er plassert i Østerdalen, og den andre skal nå legges i møllposen og bli en mobiliseringsavdeling – for å spare penger.

Legg til at «brigaden» hverken har helikoptre eller langangsfartøyer, og er henvist til å bruke veinettet for å ta seg frem, så får man en militær styrke som vil ha begrensede muligheter til å måle seg med de man frykter å få på besøk.

Et land som ikke klarer å ivareta egen sikkerhet taper selvtillit og handlefrihet.

Det er en billig, men ikke gratis løsning, å åpne norske baser for amerikanerne. Vi betaler først og fremst med suverenitet. Norsk handlefrihet i utenrikspolitikken er redusert. Vi ser dette ved at Norge nå ukritisk stiller seg bak Donald Trump i ethvert utenrikspolitisk spørsmål. Vi betaler også med et dårligere forhold til vårt naboland Russland.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse