Annonse
Nedgraderingen av kollegaer i nord sine varsku rundt en anbudsutsatt tjeneste er absurd. Er det kanskje en grunn til at våre kollegaer i sør ikke ønsker en innsourcet og mer forutsigbar tjeneste? skriver fastlege Marit Karlsen i Kautokeino. (Foto: Privat)

Man skulle vært gift og bodd i Bergen

Det er langt fra Båtsfjord til Bergen, men at avstanden mellom fagfolk er så stor er nytt for meg, skriver fastlege Marit Karlsen i Kautokeino.

Reell tilgjengelighet skiller seg fra prosentregning på papir.

Tre anestesileger i Bergen sier leger i nord roper ulv-ulv når de gjentatte ganger har varslet om en svekket beredskap i luftambulansetjenesten.

I Vesterålen er et vanlig ordtak at man om sin unge datter sier; «Du måtte vært gift og bodd i Bergen» i det ligger det at en mors bekymring og datterens ungdommelig opprør ville vært erstattet med visshet om trygghet, bedre kår og dannelse.

Det er langt fra Båtsfjord til Bergen, men at avstanden mellom fagfolk er så stor er nytt for meg.

Kanskje skulle man trådd hverandres sko i større grad?

Min lettelse og trygghet når jeg leverer en pasient til anestesilege på Sea King, og ditto tilbakemelding om at de verdsetter at leger velger å jobbe legevakt alene langt fra ressurser som de har tilgjengelig. Sammen er vi den akuttmedisinske kjede.

For riktig godt å kunne uttale seg om hvordan en anbudsrunde virker destabiliserende og hvordan det oppleves å selv finne ut at fly ikke er tilgjengelig, burde man erfare dette der innslagspunktet kjennes.

Når 125% beredskap høynet med jetfly som ikke lander på kortbaner monner for å øke det gjennomsnittlige beredskapstall. Og småfly likevel ikke kunne serve småflyplass grunnet manglende utsjekk. 

Reell tilgjengelighet skiller seg fra prosentregning på papir.

Da jeg jobbet på sykehus var det særlig én overlege som stadig akket seg over fastlegenes unødvendige innleggelser, mange av disse innleggelsene ble skrevet ut 3 døgn senere - etter mange undersøkelser. Det paradoksale er at nettopp den legen var den jeg ville anta ville lagt inn langt flere enn de stundom «udugelige» allmennlegene på vakt.

Vi opplever sjelden at anestesilegene som kommer ut til oss nedgraderer, nei snarere tvert om. Slaget mot en overarm i en bilulykke som av meg vurderes som kontusjon, oppgraderes til mulig avrevne nerver i skulderen. Et bekken frikjent for skade får likevel på stabilisering. Jeg har aldri undervurdert, og jeg setter pris på at de alltid tar høyde for det verst tenkelige. 

Det er denne sorteringen vi allmennleger driver med, og vi er hele tiden bevisst en begrensa ressurstilgjengelighet. Hvem kan kjøres i taxi 4 timer til sykehus, hvem kan vente på sykestua til vår ambulansebil nr. 2 er tilbake fra Hammerfest etter at de første dosene antibiotika er gitt og CPAP snudde forløpet, hvem kan ferdigbehandles ved sykestua, hvilke barn med høy feber skal være hjemme og hvem skal inn. 

Vi tar aldri lufttransportressurser i unøde, hadde vi fulgt algoritmer slavisk uten klinisk vurdering, erfaring og kjennskap til den enkelte pasient - ja, da hadde vi hatt behov for flere fly.

Kanskje ville en slik erfaring for Bergens anestesimiljø vært verdifull, noen vakter der henvendelsene kommer usila - der man i første linje må velge hvem som skal ha hva og man ikke har en intensivavdelings utstyrspark å spille på. Ikke alle har nerveskader, massive hjerteinfarkt eller knust bekken. Det er langt, langt de færreste. 

Nedgraderingen av kollegaer i nord sine varsku rundt en anbudsutsatt tjeneste er absurd. Er det kanskje en grunn til at våre kollegaer i sør ikke ønsker en innsourcet og mer forutsigbar tjeneste?

 

Marit Karlsen er også leder av Norsk Forening for allmennmedisin sin faggruppe for distriktsmedisin.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse