Annonse
Johan Nygaardsvold og hans eksilregjering ankommer Oslo 31. mai 1945. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

«Skylddeling»: Arbeiderpartiet og Forsvaret i 1940

Hvordan sto det egentlig til med det norske forsvaret før krigsutbruddet i 1940 - og hvilke prioriteringer ble gjort av Nygaardsvold-regjeringen? Professor Tom Kristiansen tar opp tråden fra tidligere innlegg om temaet.

Konsekvensene av krigen for folk og eiendom skal prosjektet studere videre, ikke minst i nord.

Som påtroppende leder for det Tromsø-baserte historieprosjektet om andre verdenskrig setter jeg stor pris på Vidkunn Hauglis tankevekkende kommentar i Nordlys 31. august og den anledningen han gir meg til å redegjøre grundigere for spørsmålet om forsvarsbevilgningene før 1940. Hauglis overordnede synspunkter er det vanskelig å være veldig uenig i. Målt i forhold til de ambisjonene som den gjeldende forsvarsordningen ga uttrykk for, var den definitivt «sultefôret». Men denne situasjonen hadde vokst fram gjennom mange år, og var ikke bare et resultat av statsminister Nygaardsvolds og utenriksminister Kohts prioriteringer. Selv om de to sentrale politikerne representerte den forsvarsskeptiske fløy i regjeringen, snudde likevel Arbeiderpartiet i forsvarsspørsmålet i 1936. Det fantes andre krefter i partiet som i lys av den internasjonale utviklingen gikk inn for å styrke landets forsvarsberedskap – altså før Anschluss og Tsjekkoslovakia i 1938, før Polen i 1939, men under påvirkning av den aggressive fascismen slik den blant annet kom til uttrykk under den spanske borgerkrigen. Det finnes mange viktige nyanser og relevante temaer som lett blir oversett når budsjetter og prioriteringer de siste fem årene før det tyske angrepet på Norge får all oppmerksomheten.

Det går en rød tråd gjennom norsk forsvarshistorie fra 1814 til i dag, nemlig at vedtatte forsvarsordninger ikke blir realisert. På dette punktet var ikke hæren og marinen anno 1940 veldig annerledes enn under andre ordninger gjennom norsk historie. Derfor må spørsmålet stilles om ikke overambisiøse forsvarsordninger er en del av problemet, på linje med forsvarsbevilgningene. Offiseren Gudmund Schnitler satte fingeren på problemet i læreboka i strategi fra 1911: Moderne, personellkrevende og teknologitung militærmakt er et «umættelig uhyre». Tilstanden i Forsvaret i 1940 var også resultatet av den politikken som åtte borgerlige regjeringer mellom 1918 og 1935 (da Nygaardsvold overtok) hadde ført. Det er derfor på sin plass å minne om hva sjefen for generalstaben, Otto Ruge, skrev i 1935. Trass de mange regjeringskonstellasjonene måtte han slå fast at «i praksis har det vært temmelig likegyldig for forsvaret hvilket parti som hadde regjeringsmakten». Ikke minst hadde tidligere statsminister J. L. Mowinckel alltid motarbeidet økte forsvarsbevilgninger.

Joda, Nygaardsvold hadde gjort det samme. Som han betrodde dagboka si i slutten av oktober 1939: «Personlig har jeg følt det sårt å å øse ut millioner – til ingen nytte». Et par måneder etter fikk pipa en annen lyd. Først da han vikarierte som forsvarsminister da Fredrik Monsen var sjukmeldt fikk han «et bedre innblikk i hvilke store mangler vårt forsvar lir under». Og konklusjonen hans var å styrke beredskapen og budsjettet. Som Haugli viser til, var det for seint til at det kunne få full virkning 9. april. Nygaardsvolds regjering hadde i grove trekk videreført forsvarsordningen av 1933 da den overtok i 1935.

Det er altså ikke nok å se på budsjettallene, som holdt seg ganske stabile gjennom mellomkrigsårene – fram til de store økningene kom i 1937. Like viktig er å se på hva bevilgningene ble brukt til. Et grunnleggende problem for Forsvaret var at det trakk med seg en organisasjon som hadde ekspandert ukontrollert under verdenskrigen. Den var det ikke mulig å beholde slik de økonomiske forholdene utviklet seg. Dernest var Forsvaret pålagt svært sprikende oppgaver. I fredstid trakk blant annet kystvakttjeneste stadig større ressurser. Marineledelsen så med stor skepsis på byggingen av tre nye oppsynsskip på 1930-tallet og kystvakttjeneste generelt, men ingen regjering i en kystnasjon kunne ignorere disse oppgavene. Ingen kampfartøyer ble bygget mellom 1929 og den første ubåtjageren av Sleipner-klassen i 1936, som altså Nygaardsvold-regjeringen hadde satt i bestilling.

Det mest utfordrende var krigsoppgavene. De var todelt: nøytralitetsvern så lenge landet ikke var i krig og invasjonsforsvar hvis det ble angrepet. Nøytralitetsvernet var i 1940 relativt sterkt, selv om det ikke kunne måle seg med det som ble satt opp i august 1914. Derimot var forsyningssituasjonen i 1940 langt bedre enn ved utbruddet av første verdenskrig som følge av de ekstraordinære bevilgningene. Akilleshælen var invasjonsforsvaret. Det var ganske enkelt ekstremt vanskelig å gå over fra nøytralitetsvern til invasjonsforsvar fordi førstnevnte var lett utrustet og spredt langs store deler av kysten, mens sistnevnte måtte være konsentrert og fullt utrustet.

Når vi ser på tilstanden i forsvaret i 1940, kan det også være riktig å se på hva som ble stablet på beina utover våren og sommeren. Da angrepet på Norge satte inn, var det nærmere 17.000 mann under våpen. Nord-Norges forsvar hadde blitt prioritert de siste årene før krigen, og hadde blitt prøvemobilisert så seint som i mars 1940. Derfor klarte også 6. divisjon under general Fleischer å gjennomføre en ordnet mobilisering og bidra vesentlig under kampene ved Narvik. I løpet av det to måneder lange felttoget ble det for hele landet mobilisert om lag 55.000 mann, riktignok aldri mer rundt halvparten av styrken på én gang. Halvparten av de mobiliserte gjorde felttjeneste. Styrkene ble ikke alvorlig rammet av alvorlig mangel på ammunisjon, proviant, sanitetstjenester, samband eller transport. Det tyder på at viktige deler av det militære systemet fungerte, selv under ekstreme forhold og uten å kunne mobilisere etter de fastlagte prosedyrene.

Haugli vil også nyansere påstanden om at Norge ble tilført ressurser under den tyske okkupasjonen, og han viser til krigsregnskapets rystende utgiftsside i form av ødelagt byer og bygder. Konsekvensene av krigen for folk og eiendom skal prosjektet studere videre, ikke minst i nord. Dataene om tilførselen av ressurser til Norge er ikke basert på prosjektets eget arbeid, men resultat av tidligere forskning gjennomført av våre påtroppende historikere. Ser vi på utbyggingen av jernbaner, veier, kaier og flyplasser foretatt av titusener av slavearbeidere, er det tydelig at regnskapet også har en inntektsside som vi ønsker å se nøyere på.

Alt peker i retning av at vi må se Forsvarets ambisiøse struktur, sammensatte oppgaver og mangelen på langsiktighet i mellomkrigsårene for å forstå tilstanden i 1940. Hvis vi gjør det, blir Nygaardsvold og Koht fortsatt viktige aktører, men ikke de eneste og ikke de viktigste.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse