Å påstå at språkforskere ikke bryr seg om fremtiden til norsk språk er rett og slett en fornærmelse mot alle oss som utdanner norsklærere til fremtiden, og som forsker på ulike sider av den norske språklige virkeligheten, skriver språkforsker Ragni Vik Johnsen. (Illustrasjon: Colourbox)

Slapp av, Ryvold. Språkforskere bryr seg om norsk språk!

I et leserinnlegg 21.11.18 skriver Arnt Ryvold at språkforskere har «hengt seg opp i sin egen lære om forandringens lov», og dermed ikke lenger bryr seg om språkrøkt. Her kan jeg berolige Ryvold: Vi bryr oss om språk og det språklige mangfoldet i Norge!

Skal vi følge Ryvold, kan det virke som om de som uttaler kino som skjino er både udugelige, barnslige og en trussel for norsk språks framtid.

Og nettopp fordi språkforskere bryr seg om norsk språk, har vi i dag tilgjengelig store samlinger med talespråklig materiale fra hele Norge omtrent helt fra lydopptakeren gjorde sitt inntog i lingvistikken fra 60-tallet. Dette materialet har blant annet UiT-forskere bidratt med å samle inn, og opptakene utgjør ei unik samling data som gjør at vi kan fortsette å vise studentene hvordan folk snakker rundt omkring i Norge, og sammenligne før og nå, og forske på den norske språkståa.

Det er dessuten viktig å få fram at språkvitere ikke «synes» at språket endrer seg. Det at språk endrer seg, er en hypotese som også er mulig å teste og forsterke gjennom vitenskapelige metoder, slik blant annet Grimm gjorde på begynnelsen av 1800-tallet og viste systematiske endringer fra urindoeuropeisk til urgermansk. Ryvold hevder vi bare har «fortidens langsomme endringer å vise til», men med tilgang til store mengder talespråklig materiale fra både fortid og nåtid er faktisk forutsetningene bedre enn noen gang for å også se på endringer som skjer her og nå, og de siste femti åra.

Språket endrer seg litt mellom hver generasjon nye språkbrukere. Vi fødes med evnen til å lære språk og forstå grammatikk, og denne evnen er så kompleks at språkforskere fremdeles ikke er i nærheten av å enes om én tilfredsstillende modell for hvordan dette skjer. I denne overføringa på tvers av generasjoner tolkes og gjen-fortolkes lyder, regler og systemer, og på lang sikt kan gjenfortolkningene bli til «den nye normen». Når først skj og kj har blitt tolka som den samme lyden, er det ei større utfordring enn å «bare lære mer presis bruk av tunga», for ikke alle klarer å skille disse lydene fra hverandre reseptivt heller. Og er det virkelig dette vi vil bruke dyrebar skoletid og skolekroner på?

En ting som er like sikkert som at språk endrer seg, er at noen språkendringer vekker stor harme, mens andre endringer får passere i stillhet. I stedet for å se på dette som språklig liberalisme fra språkforskernes side, bør Ryvold heller se på sin egen språklige markedsliberalisme, og vurdere hvorfor han synes at enkelte språktrekk har høyrere verdi enn andre. Skjylling har åpenbart svært lav kurs hos Ryvold (og sikkert også hos andre representanter av den eldre garde). Samtidig som språklige endringene skjer mellom ulike generasjoner, forbinder språkbrukere også språklige trekk med bestemte sosiale kategorier. Skal vi følge Ryvold, kan det virke som om de som uttaler kino som skjino er både udugelige, barnslige og en trussel for norsk språks framtid. Det er imidlertid ikke Ryvold alene som setter markedsverdien på språklige trekk. Vi skal være glade for at vi ikke har en offentlig talespråksnorm i Norge. Denne språklige toleransen gjør at vi kan ha en utdanningsminister med rogalandsmål (som for øvrig heller ikke skiller mellom skj og kj) og en kulturminister som snakker trøndersk. I Norge er det heldigvis lov å snakke sitt eget talemål uansett hvor du er i landet, og i tråd med denne toleransen bør vi holde oss for gode for språkmobbing.

Å påstå at språkforskere ikke bryr seg om fremtiden til norsk språk er rett og slett en fornærmelse mot alle oss som utdanner norsklærere til fremtiden, og som forsker på ulike sider av den norske språklige virkeligheten. Ryvold bør egentlig rette pekefingeren høyere opp, til departementer og næringsliv som går i mot språkforskere og Språkrådets rådgivninger om godt navnevett, om fordelene med tidlig opplæring i nynorsk, og som ikke legger til rette for at det skal lønne seg å publisere forskning eller fagbøker på norsk. Som en av representantene for fremtidsutvalget, Unn Røyneland, uttrykte det da rapporten fra utvalget ble lagt frem, så er det ikke endringa fra kjøkken til skjøkkensom truer det norske språk, men snarere om norsk blir et språk som bare snakkes på kjøkkenet. For her har Ryvold rett, og han har støtte både blant språkforskere og språklige rådgivere i Språkrådet: teknologiske nyvinninger og økt mobilitet påvirker språket. Hvis Ryvold vil drive språklig aktivisme kan for eksempel sende inn forslag til norske varianter av nye lånord til språkrådet, eller spre noen av de mange gode språklige ressursene som ligger tilgjengelig for allmenheten på Språkrådet sine hjemmesider. Eller drive aktivisme gjennom Noregs Mållag eller Landslaget for språklig samling. Men ikke språkmobb!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse