Annonse
Da jeg ble eldre lærte jeg at jeg ikke bare var i veien i reindrifta, jeg var heller ikke tilstrekkelig som kvinne. Illustrasjonsfoto: Ola Solvang

Slik er det bare

I dag ser jeg sammenhengen mellom hva jeg måtte oppleve som barn, og hva jeg opplever som kvinne.

Jo flere jenter jeg forteller min historie til, jo flere lignende historier får jeg høre.

Jeg er født og oppvokst i en fantastisk familie. Min familie er reindriftsutøvere og reindrifta har alltid vært livsnerven vår. Jeg har alltid vært en person som gjør det jeg skal. Jeg har tatt ansvar, og jeg har ikke klaget, selv når det har vært tungt arbeid. Likevel har jeg aldri vært redd for å stille spørsmål.

Jeg husker godt at jeg måtte sitte og se på at mine jevnaldrende fettere kjørte firhjuling på fjellet. Fetterne mine hadde kjørt i flere år allerede, mens jeg en sjeldent gang fikk lov å prøve.

Som et barn så jeg ikke forskjell på kjønnene, og jeg lurte selvfølgelig på hvorfor jeg ikke fikk lov til det de gjorde. “Slik er det bare” var visst svaret.

Da mine fettere fikk lære å merke reinkalver, ville jeg også inni reingjerdet for å lære. Jeg fikk lov til å hjelpe til å drive flokken, og jeg fikk lov til å få tak i kalvene, men ikke noe mer. Jeg dugde ikke til selve merkingen, og det måtte jeg bare finne meg i.

Etterhvert begynte jeg å oppføre meg som mine fettere, i håp om at jeg skulle få lære alt det de lærte. Jeg anså meg etterhvert som en av dem. Jeg fant snart ut at uansett hvordan jeg oppførte meg, fikk jeg likevel ikke lov til å gjøre det som guttene. Da jeg stilte spørsmål ved dette ble jeg bedt om å slutte å klage. For guttene, ikke jentene, skulle bli selvstendige reindriftsutøvere, og ”slik er det bare”.

Jeg fant lite hjelp i å se på andre familier og andre hjem rundt meg. Så lenge jeg kan huske har kusinen min vasket sine brødres rom og klær. Jeg forsøkte å spørre henne hvorfor hun, og ikke guttene selv, gjorde det, uten at jeg fikk et ordentlig svar. For jentene, ikke guttene, skulle lære å vaske og rydde, og ”slik er det bare”.

Da jeg ble eldre lærte jeg at jeg ikke bare var i veien i reindrifta, jeg var heller ikke tilstrekkelig som kvinne. Jeg kunne nemlig ikke sy og ikke kokke på kjøkkenet, slik ordentlige samejenter skal kunne. For jeg derimot, hadde jo prøvd å lære meg å bli reindriftsutøver.

Jeg kjente lenge på følelsen av å ikke strekke til hjemme, og følelsen av å ikke være nyttig på fjellet.

Det er ikke lenge siden jeg begynte å virkelig tenke over forskjellene mellom jenter og gutter i min familie, og da kom jeg på alle de små hendelsene som før hadde vært så normale. Jeg kom på alle gangene jeg har vært i veien, alle gangene jeg ikke var god nok, alle gangene det skulle vært en gutt i mitt sted.

For ett år siden opplevde jeg noe jeg aldri har sett for meg at skulle hende med meg, noe det aldri snakkes om, noe som aldri egentlig skjer. Dessverre tok jeg feil. Jeg husker at jeg forsøkte å dytte han bort, men klarte ikke å løfte armene. Jeg husker at jeg prøvde å rope nei, men klarte bare å mumle. Jeg husker jeg sa at jeg ikke var med på det, men jeg ble ikke ble hørt. Jeg var tross alt bare en jente. Jeg måtte slutte og klage, og finne meg i det. For ”slik er det bare”, og slik var det bare.

I etterkant skammet jeg meg, og ingen fikk vite noe om hendelsen. Det har tatt over ett år, men nå forstår jeg det som skjedde. Jeg har ikke glemt det ennå, marerittene har fremdeles ikke gitt seg, og jeg kjenner fremdeles på skammen, men jeg forstår i det minste. Jeg forstår at det ikke er min feil og jeg forstår problemet.

I dag ser jeg sammenhengen mellom hva jeg måtte oppleve som barn, og hva jeg opplever som kvinne.

Ny forskning om samiske kvinner viser at 1/5 av samiske kvinner opplever seksualisert vold, og at halvparten av alle samiske kvinner har opplevd vold og overgrep. Jeg begynner å forstå hva det dreier seg om, fordi jeg har begynt å snakke om dette med andre. Og jo flere jenter jeg forteller min historie til, jo flere lignende historier får jeg høre.

Nå stiller jeg spørsmålet: Hvorfor har det blitt slik?

Jeg tror at vi må se på det samiske samfunnets historie for å finne svaret. I den gamle samiske naturtruen er de viktigste kreftene kvinnelige guder, og kvinner jaktet sammen med menn. I gamledager arvet kvinner like mange rein som menn, og det finnes mange gamle historier om sterke kvinner som styrte, tok ansvar, jobbet hardt og satt på makt. Da mine besteforeldre vokste opp og da generasjonen før dem vokste opp, arbeidet kvinner og menn på lik linje, eller så hadde kvinnen mer ansvar enn mannen. Kvinner ble ikke ekskludert fra reindrifta, og måtte ikke holde seg utenfor reingjerdet. Derimot hadde de sine egne reinmerker og merket reinen sin selv.

Hva var det vi samer opplevde som gjorde at vi begynte å se ned på, slå og voldta kvinner? Hvilke ideer satt seg i samfunnet som gjorde at vi begynte å se på kvinner som mindreverdig? Hvordan lærte vi å plassere kvinnen nederst på stigen? Det er i alle fall merkelig at et slik kvinnesyn har satt seg i løpet de siste 100 årene. Kan kristningen og fornorskningen ha noe med dette å gjøre?

Gjennom oppveksten har jeg lært at jeg ikke duger, at jeg er i veien, at jeg ikke er god nok. Jeg var og er bare en jente, og det kunne og kan jeg ikke gjøre noe med. Og jeg har følt meg skyldig for det, men slått meg til ro med det. Jeg har sagt til meg selv at ”slik er det bare”, for slik har det bare vært.

I dag vet jeg at slik skal det ikke være. I dag vet jeg at den samiske kulturen og det samiske folk har vært utsatt for grusomme overgrep i flere århundrer, først fra kristne misjonærer, så fra statlige myndigheter. I dag vet jeg at det samiske folk fremdeles opplever overgrep, som for eksempel skolegang uten mulighet for opplæring i våre språk, og frarøving av vårt land og våre ressurser. I dag vet jeg at det fremdeles finnes store sår i det samiske folket, som jeg og alle andre samiske kvinner må leve med.

Vi trenger å få vite hva følgene av kristningen og fornorskningen er, slik at vi kan gjøre noe med det. For gjør vi ingenting for å forbedre situasjonen, må også våre barn leve med det samme forskjellsbehandlingen og de samme overgrepene. Og det kan vi ikke lenger godta.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse