Det er en av tidens største skandaler at det ikke er utført noen norske analyser eller fremmet strategier for å møte de nye utfordringer i Arktis. Hverken regjeringen eller ledende opposisjons-politikere synes å innse at de tviholder på en strategi som har rasert det vi hadde av forsvar i nord og gjort Nord-Norge mer utsatt enn noen gang i etterkrigstid, skriver Einar Sørensen. Foto: Håkon Kjøllmoen, Forsvaret

Slik vant Putin «slaget om Arktis»

Russerne er selvsagt klar over den alarmerende klimautviklingen, men nå i vår vedtok de en strategi om at økonomisk vekst må gå foran klima og natur. Det er  omtrent den største trussel som tenkes kan for klodens klimautvikling.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen mener at store deler av Nord-Norge ikke kan forsvares i det hele tatt. Tull og tøys, svarer forsvarsminister Frank Bakke-Jensen  i sitt  stadige mantra om at «aldri har det vært satset så sterkt på forsvaret i nord» - tiljublet av  valgte og betalte talsmenn i Høyre.

For et overveldende flertall  av  oss andre, inkludert  de fremste forsvarseksperter,  er dette nesten  «grov uforstand i tjenesten». Det er illevarslende at det ikke finnes en kritisk balanse til dagens politiske forsvarsledelse.  AP har sine svin på skogen. Dagens forsvar er langt på vei APs verk, med forsvarsminister Espen Barth-Eide i Stoltenbergs regjering (2005 – 2013) , som hovedarkitekt. Derfor holder AP-ledelsen kjeft,  og lar Erna Solberg & Co steke i sitt eget fett.

Det er nesten kun i Kreml at de med gapskratt følger den norske forsvarsdebatten, fordi våre presumtivt viktigste allierte særlig i  NATO vet bedre. De er for lengst klar over  at Russland under Vladimir Putin  allerede har vunnet  «slaget om Arktis».  Dette er konklusjonene i en serie med anerkjente analyser om Arktis, inkludert den amerikanske forsvarsledelsen i Pentagon. Der strever de med en troverdig oppdemnings-strategi for NATOs nordflanke.

La oss rekapitulere litt. Den 18. januar 2018 fant det sted i det britiske underhuset i London et viktig møte. Norges forsvarsattasjé ved London-ambassaden, oberst John Andreas Olsen, var innkalt  til en utspørring om forsvaret i Arktis. Obersten som også er en ledende ekspert med doktorgrad på arktisk sikkerhetspolitikk, var virkelig på hjemmebane.

Så ble han spurt om hvordan Norge ville stille seg til et russisk angrep på Svalbard. Han nølte ikke et sekund: «Svalbard med alle sine øyer er norsk territorium, og Norge vil øyeblikkelig be om NATO-aksjoner etter paragraf fem om gjengjeldelse».

Han fikk liten støtte. Som det ble sagt: «Hvis Putin sender en styrke til Barentsburg og kaller dem vedlikeholdsmannskaper, så vil våre jurister bruke minst seks-sju måneder på  om dette er riktig eller ei!» (referatet finnes på det britiske forsvarsdepartements hjemmesider)

Pr. i dag er dette kun av teoretisk verdi. Svalbard, som etter svalbardtrakten skal være demilitarisert, er av liten verdi militært for russerne – og enda mindre i fremtiden.  Senere i sommer tar Russland i bruk sin topp moderne arktiske flybase i Nagurskoye på Franz Josef-land – ubestridt russisk territorium. Basen omfatter luftkontrollsystemer, forlegninger og forhåndslagring for større styrker. Og en rullebane på 2500 meter med betong-dekke.

Fra Frans Josef-land har de glimrende kontroll med Svalbard, Nord-Atlanteren, Grønland og kan true også kanadiske deler av Arktis. Danskene har bråvåknet. De sender i hui og hast en avdeling med F-16 til Grønland for å «forsvare luftrommet over Grønland mot inntrengere».

Med Nagurskoye-basen har Russland stengt døren inn til Barentshavet. De nye russiske avanserte sjømålsmissiler som kan skytes opp fra skip eller ubåter mot mål i Nord-Atlanteren har sendt sjokkbølger inn i Pentagon. USAs mega-hangarskip er ytterst sårbare – og sjansen for at slike fartøyer med  hundrevis av fly og opp mot 5000 mann om bord  kan senkes i en kampanje i Barentshavet har økt sterkt. Deres verdi  for fred og sikkerhet avtar tilsvarende.

Dette er den egentlige bakgrunnen for at NATO med USA i spissen nå presser sterkt på Norge for at flybasene i Nord-Norge ikke må legges ned, men styrkes i kraft med den militære utviklingen. Pentagon-miljøet tør ikke satse på hangarskip, og da er de nordnorske basene gull verd. Det gjelder både for jagerfly og for de livsviktige overvåkningsflyene av typen P-8 Poseidon. Pluss behovet for tankfly, som helst bør være stasjonert der hvor de øvrige flyflåtene befinner seg. Les Andøya.

Men Arktis er ikke lenger hva det var. Klimaendringene har ført til at hele Nordøstpassasjen fra Barentshavet til Beringstredet av russerne bygges ut som en stor militær sone. USA har oppdaget  at Alaska er like utsatt som Nord-Norge – og at russerne sitter på et formidabelt trumfkort.  De kan flytte store militære enheter raskt frem og tilbake innenfor sin arktiske sone. Skjerpet russisk fokus på Nord-Norge  avlaster presset mot Alaska. Det er «America first» i praksis!

Men det  viktigste for russerne er å stenge ute inntrengere mot Nordøst-passasjen. De har hverken interesse av eller ressurser til en angrepskrig vestover. Derimot i fred og ro å kunne utnytte de enorme olje- og gassressurser i sin arktiske sone,  ikke minst med Kina som ivrig applauderende kundestat.

Russerne er selvsagt klar over den alarmerende klimautviklingen, men nå i vår vedtok de en strategi om at økonomisk vekst må gå foran klima og natur. (se Independent Barents News). Det er  omtrent den største trussel som tenkes kan for klodens klimautvikling.

Men russerne  peker på vestens sanksjoner etter 2014 (invasjonen av Krim), og at de rett og slett er tvunget til å utnytte naturressursene i klodens mest sårbare natur.  

Vesten – med Norge – er lammet. Ikke kan sanksjonene mot Russland heves, og vår påvirkning av en alarmerende klima-rasering i Arktis er null, tross at Nord-Norge først av alle må betale prisen for  klimaforverringen like  utenfor vår stuedør.

Det er en av tidens største skandaler at det ikke er utført noen norske analyser eller fremmet strategier for å møte de nye utfordringer. Hverken regjeringen eller ledende opposisjons-politikere synes å innse at de tviholder på en strategi som har rasert det vi hadde av forsvar i nord og gjort Nord-Norge mer utsatt enn noen gang i etterkrigstid.

Eller som det også sies: Det land som ikke kan forsvare seg, er dømt til å miste sin frihet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse