Annonse
Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland blør skrinlegge forsøket på å tvangsgifte Finnmark, mener Arne O. Holm.

Slipp Finnmark fri

Den nasjonale og regionale splittelsen som følger i kjølvannet av en tvangssammenslåing, tjener ingen av oss som bor i nord, skriver Arne O. Holm.

Politikk er det muliges kunst. Men det betyr ikke at alt som er mulig å gjennomføre, bør gjennomføres. Tvangsekteskapet mellom Troms og Finnmark er et slikt kunststykke. Som mye god kunst, er forsøket provoserende. Men heller ikke noe mer.

I løpet av de neste dagene settes spørsmålet om sammenslåing på spissen rent juridisk.

Der hører ikke dette historiske vedtaket hjemme.

Beslutninger om hvordan Norge skal se ut, er et politisk, ikke et juridisk spørsmål.

Når jusen nå tas i bruk, er bakgrunnen av Finnmark fylkesting truer med å nekte å oppnevne medlemmer til den såkalte «fellesnemda» mellom Tromsø og Finnmark. Skjer det, har næringsminister Monica Mæland varslet at hun selv vil oppnevne tilstrekkelig mange medlemmer fra Troms, til at nemda likevel blir beslutningsdyktig.

Om hun klarer det er en annen sak.

Første møte i denne nemda er allerede 22. juni, dagen etter et Finnmark fylkesting kan ha vedtatt å boikotte arbeidet i nemda. Flere at medlemmene fra Troms har varslet at de i så fall ikke vil delta på møtet, i en slags solidaritetserklæring til politikerne i Finnmark.

Den ambisiøse regionreformen som skulle gjøre Norge billigere og mer effektivt, har for alvor kjørt seg fast i et blindspor.

De politiske partiene som sikret flertall på Stortinget for en sammenslåing, har krøpet tilbake på sine kontorer, og sender i stedet jurister ut i krigen.

Det finnes få, om noen, spor igjen av de politiske argumentene for en sammenslåing.

Den lokale motstanden mot sammenslåingen er massiv i begge fylkene, men størst i Finnmark.

Jeg var selv blant de som argumenterte for en sammenslåing av de tre nordligste fylkene. Det fantes gode argumenter for at dette kunne utgjøre en nasjonal kraft. Næringslivet etterlyste en nedbygging av fylkeskommunale hindre, og regionale politikere drømte om mer makt.

Det såkalte ekspertutvalget, under ledelse av Terje P. Hagen, leverte forslag til nye oppgaver for fylkeskommunene som understreket dette. Forslaget ble dessverre lagt fram for seint, og det er langt fram for innholdet materialiseres.

Sammenslåingen av Troms og Finnmark ble en reserveløsning. Det ble som å sette inn en robåt hvis ferga mellom Bognes og Skarberget langs E6 havarerte.

Det eneste hørbare argumentet for å slå sammen våre to nordligste fylker, er at Stortinget har vedtatt det. Det gjentas med samme standhaftighet som når en mor nekter sitt barn å kjøpe godteri, uten annen begrunnelse enn at hun har bestemt det.

Fortsatt kan sammenslåingen i nord tvinges gjennom ved hjelp av jus, men jusen kan aldri løse de grunnleggende konflikter og følelsen av avmakt som følger av politiske vedtak uten forankring blant de det gjelder.

Nordområdepolitikken løftet den nordnorske identiteten. Konflikten mellom et politisk flertall på Stortinget og Finnmarks befolkning, har ytterligere styrket identiteten til de som bor i vårt nordligste fylke.

Den nasjonale og regionale splittelsen som følger i kjølvannet av en tvangssammenslåing, tjener ingen av oss som bor i nord.

Det er på tide å slippe Finnmark fri.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse