Snart klart for vårens store solformørkelse

Totale solformørkelser er blant de mest fantastiske fenomener naturen har å by på.

Body bilder: 
En slik «smilesol» kan du se fra Tromsø kl 11:08 den 20.mars. Bildet er fra solformørkelsen i Kina i 2009. Foto: Pål Tengesdal
Sola og månen er de to kloder ute i verdensrommet som betyr mest for oss mennesker.

Sola er nå for lengst tilbake over den nordlige landsdelen, og dagene har gradvis økt sin lengde. Ved vårjevndøgn den 20. mars vil dagen være like lang over hele jorda. Samme dag inntrer en stor solformørkelse på mellom 87 og 100% sett fra Norge. Den er total (100%) på Svalbard, og fra fastlands Norge har Lofoten den største formørkelsen med 97%. Tromsø har 95%, og Oslo rundt 89%.

Solformørkelsen denne gang opptrer på et veldig gunstig tidspunkt, mellom klokka 10 og 12 en fredags formiddag. Den er maksimal litt over klokka 11. Så hvis været blir bra, bør alle benytte sjansen til å se dette naturfenomenet. Skoler kan forberede elevene til en spesiell naturfagstime. Ved skyer vil man merke at lyset blir dempet, og det vil uansett bli mulig å følge formørkelsen via nett. Sannsynligheten for klarvær på Svalbard er på forhånd anslått til ca. 55%.

Totale solformørkelser er blant de mest fantastiske fenomener naturen har å by på. Men de inntreffer dessverre sjelden. Sett fra Norge skjer det bare to ganger til i vårt århundre, og det blir riktig lenge til neste gang. Neste totale formørkelse sett fra våre områder kommer ikke før i 2061, også da på Svalbard. Neste totale solformørkelse sett fra fastlandet er ikke før i år 2097.

Sola og månen er de to kloder ute i verdensrommet som betyr mest for oss mennesker. Månen belyses som kjent av sola og kaster samtidig en lang, kjegleformet skygge etter seg. Ved et av naturens merkelige sammentreff er månen og sola, sett fra jorda, nesten nøyaktig like store. Begge har en vinkeldiameter på omlag en halv grad. Dette er grunnen til at månen akkurat kan dekke solskiven, men ikke stort mer. Fordi månen og sola har omtrent samme vinkeldiameter, er det bare spissen av skyggekjeglen bak månen som treffer jordoverflata. De som befinner seg på dette skyggeområdet får oppleve at hele solskiva blir borte. Formørkelsen blir total, og man kan se månens mørke silhuett dekke sola i noen få minutter.

For de som befinner seg et stykke unna den kjerneskyggen som månen kaster på jorda, vil en skalk av sola forbli uformørket. Formørkelsen kalles da partiell. Formørkelsen den 20. mars 2015 er partiell sett fra fastlands Norge.

Partielle solformørkelser kan vi oppleve flere av enn de totale. I slutten av mai 2003 hadde vi i Nord-Norge en liknende formørkelse som den som nå kommer i 2015. Den gangen skjedde formørkelsen tidlig om morgenen, og rundt 90% av sola var formørket i Tromsø. Været var bra, og noen steder dannet perlemorfargede skyer dramatiske mønstre rundt sola. Mange husker sikkert også midnattssolformørkelsen på rundt 50% i 2011. Den ble grundig dokumentert av landsdelens fotografer.

Hos alle folk og til alle tider har solformørkelser naturlig nok vakt stor oppmerksomhet. Døgnet og årstidene veksler i jevne rytmer, men på grunn av sin jevnhet gir de ingen faste punkter i tiden og historien. Her kommer imidlertid solformørkelsene inn som en «viser» som kan «avmerke» en bestemt time i tidsregningen som vi senere kan beregne.

Historikeren Herodot (ca. 484 - 425 f.Kr.) nevner fra oldtiden en solformørkelse som fant sted samtidig med et stort slag. Formørkelsen hadde den eiendommelige virkning at krigerne fant det tryggest å slutte fred med hverandre. Slike tegn var ikke å spøke med.

Fra vår egen historie kjenner vi også Snorres (ca.1178 - 1241) omtale av solformørkelsen under slaget på Stiklestad i år 1030: «Det var vakkert vær, og sola skinte fra klar himmel; men da slaget tok til, la det seg en rød sky over himmelen og over sola, og før slaget var slutt, var det mørkt som natten.»    Moderne beregninger har bekreftet at det var en total solformørkelse i området, men denne skjedde 33 dager etter at slaget i følge tradisjonen sto. Kronologien er ofte de muntlige historieoverleveringenes svakeste punkt. Da Snorre skrev det ned et par hundre år senere, var de to hendelsene smeltet sammen.

I Håkon Håkonssons saga finner vi også beskrevet en solformørkelse i år 1263: «Da Håkon lå i Ragnvaldvåg, drog det et stort mørke over sola, og det var bare en liten ring utenom som lyste; slik holdt det seg en time.»

I mer modernetid har også studiet av solformørkelser fått avgjørende vitenskapelig betydning. Tidligere var det bare under totale solformørkelser at det var mulig å studere solas ytre deler, koronaen. Intensiteten av lyset fra denne er mindre enn en milliontedel av lyset fra selve solskiven. I 1905 og 1915 fremmet Albert Einstein sine relativitetsteorier. Disse forutsa bl.a. små korreksjoner av mange kjente naturlover. En av de uvante konsekvenser var at en lysstråle kunne avbøyes på sin gang gjennom verdensrommet ved at den tiltrekkes og dermed bøyes av legemer den passerer.

Denne hypotesen fikk man testet under den totale solformørkelsen i 1919. Den kjente britiske astronomen Arthur Eddington fotograferte stjerner som sto tett ved solskiva. Og ganske riktig: målinger av stjernenes posisjon viste at de virkelig var forskjøvet fra sin vanlige posisjon. Dette ble et gjennombrudd for Einstein, og i dag er relativitetsteorien av grunnleggende betydning for både fysikk og moderne teknologi.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse