Annonse

Snikislamisering er et tøvete begrep. I Norge foregår islamiseringen helt åpent

Det vakte en smule oppsikt da kronprins Haakon besøkte en moské i Bærum tidligere i høst og møtte hijabkledte kvinner som ikke ville håndhilse på kronprinsen. Etterpå ble denne litt pinlige tildragelsen forklart med at dette var disse kvinnenes kultur, som vi derfor måtte tolerere og akseptere. Det ble ingen større debatt om hendelsen, for i Norge skal vi jo respektere hverandres kultur og religion.

Hvor blåøyd og kunnskapsløs går det an å bli? Denne hendelsen handlet ikke om kultur. Den handlet om islam, endog fundamentalistisk, politisk islam og denne ideologiens systematiske kvinneundertrykking. Hvorfor var det ingen som stilte spørsmål om hvorfor det bare var kvinner som ikke kunne håndhilse på kronprinsen, når det var helt uproblematisk for muslimske menn å håndhilse? Svaret er dette: Det vi fikk se var den fundamentalistiske versjonen av islam, der kjønnsmodne kvinner per definisjon er urene. De menstruerer. Derfor kan de ikke berøres. Dessverre synes det som denne holdningen er utbredt i mange muslimske miljøer, også blant muslimer som på andre felt kan være ganske liberale. Men denne sykelige berøringsangsten er bare ett eksempel på den ortodokse undertrykkingen av kvinner i islam. 

Kollega Anne Grenersen i Avisa Nordland skrev 28. oktober en kommentar om den internasjonale uken i Bodø, der det kulturelle mangfoldet som utspilte seg bl.a. kunne by på «prøving av hijab». Grenersens reaksjon var betimelig: «Hvorfor i all verden skal damer i Bodø prøve hijab? (-) I store deler av verden brukes plagget for å holde kvinner undertrykte. (-) Vi ser daglig flere med hijab i gatene. Selv jentunger ned i fem-seksårsalderen seksualiseres gjennom at foreldrene kler på dem hijab. Begrunnelsen for hodeplagget er som kjent at menn ikke skal fristes av å se en kvinnes hår. I islam er menn frie og franke, mens kvinner må dekkes til og være dydige».

Grenersen viser også til frihetskampen kvinner i Iran fører for å bli kvitt den forhatte hijaben: «På kvinnedagen 8. mars tok Yasaman (24) av seg hijaben. Sammen med moren sin og en venninne delte hun ut blomster til kvinner på T-banen i Teheran. For dette ble hun dømt til 16 års fengsel for «å oppfordre og tilrettelegge for korrupsjon og prostitusjon». Dette opplyste Amnesty.

Dette skjer altså mens det i Norge foregår en legitimering av hijaben, der plagget blir et slags eksotisk, fargerikt innslag, nå også på motemesser og på catwalken. Nei, dette er så visst ikke «snikislamisering». Det er islamisering i åpent og offentlig lende. Under dekke av å vise raushet for andre «kulturer» tillater vi i Norge helt ukritisk at kvinneundertrykkende symboler og skikker får lov å bre seg.

Ikke bare tillater vi denne utviklingen. Kritiske deler av den blir til og med finansiert av det offentlige Norge, av stat og kommuner. I november i år har Aftenposten publisert en reportasjeserie om den konservative, tyrkiske bevegelsen som kaller seg «Det islamske kultursenter». I Drammen, Oslo, Nedre Eiker, Grenland og Stavanger har denne bevegelsen fått fotfeste og har igangsatt et hittil ukjent «skoletilbud». De har oppfunnet «muslimske SFO-er», der skolebarn ikke drar hjem etter skoletid, men til muslimske menighetssentre der barna kan tilbringe resten av dagen og deretter overnatte.

I disse muslimske SFO-ene blir barna ifølge de voksne lederne gitt «leksehjelp». På morsmålet, altså tyrkisk. Men i tillegg blir de også undervist i Koranen. Personer som selv har vært innom disse sentrene da de var i skolealder, omtaler dem som «koranskoler». Og selvsagt er det streng kjønnssegregering i denne koranskolebevegelsen. Jenter og gutter er alltid fysisk adskilte. Flere steder i separate bygninger.

Disse barna blir åpenbart ikke oppdratt til å bli en integrert del av det norske samfunnet. Tvert imot. De skal primært være en del av et muslimsk fellesskap, der Koranen og islam skal være grunnplanken i deres liv. I 2016 ble det debatt i Drammen om aktiviteten til Det islamske kultursenter. Aftenposten skriver: «Da blir det kjent at en ungdomsskole er bekymret for en gruppe elever som ifølge rektor sover på koranskolen fem dager i uken. Skolen opplever at flere av dem er faglig svake, snakker dårlig norsk og har utviklet et miljø med mye mobbing. De har sluttet på alle andre aktiviteter. De spiller ikke lenger fotball. De er isolert fra andre unger, forteller skoleledelsen».

Det er slik man bygger parallellsamfunn. Og oppsiktsvekkende nok, ikke på noe vis snikende, men i full offentlighet. Det er nemlig det offentlige Norge som i betydelig grad finansierer disse aktivitetene som skaper utenforskap og segregering. Ifølge Aftenposten mottok fem av menighetene i Det islamske Kultursenter, sammen med moderorganisasjonen DIKSIN, 4,7 millioner kroner i offentlig støtte og momskompensasjon i 2018. Seks menigheter har, siden de først etablerte seg på 80-tallet, kjøpt eiendom for 101 millioner kroner.

Hva vil våre politiske myndigheter gjøre med denne situasjonen? Så langt kan det se ut til at det ikke bare er enkelte muslimer som har berøringsangst.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse