Annonse
KLART MANDAT: «Fornorskning» er en historisk term som henger ved Solhovs historie, men skolen gjorde sitt beste for å realisere sitt folkehøyskole-mandat slik det i sin tid var definert, skriver Leif Harry Hansen.

Et nasjonalt ikon i Nord-Troms

Brødtekstbilder: 
Da Solhov ble etablert i 1912 hadde skolen begrepet amtskole som identitetsmerke, og da den nye flotte bygningen var klar i 1924, ble navnet Solhov ungdomsskole. Skolens fane underbygger skolens norrøne identitet. Den er tegnet av en av skolens naboer, kjøpmann Ivar Rasmussen.
Språkkunnskaper og den nasjonale kulturens verdier og historie er basale for samfunnsdeltakelse og sosialt fellesskap i så vel yrkesliv som privatliv. Slik jeg tolker Solhovs historie, var det denne erkjennelsen som lå bak fornorskningen. Det var rett og slett godt ment.

I avisa Nordlys fredag den 11. oktober har Eivind Bråstad Jensen en helsides artikkel om Solhov Folkehøyskole som såkalt «fornorsknings bastion», for øvrig en etter min mening både interessant og etterrettelig beretning om denne skolens mandat i en spennende og krevende lokalhistorisk periode (1912 – 1950).

Under overskriften «Elevene skulle bli norske i eitt og alt», og med undertittelen «Fornorskning» skriver Jensen poengtert om skolens pedagogiske regime. Altså, om de fagdidaktiske grep som ble gjort for å oppdra (sosialisere) elevene til å bli gode nordmenn og dermed også kvalifiserte bærere av den norske kulturarven. 

Utsagnet « … dette folket som har hatt så slitsame og sorgfulle kår, er det som skal veksa seg sterkare og sterkare i hop til ein sams norsk kultur til eit sameint folk» er lagt inn som artikkelens ansats og viser til skolens målgruppe som den gang primært var ungdom i en region preget av tre stammers møte. Altså, nordmenn, samer og finlendere (kvener). Innenfor denne befolkningen fantes det derfor i sin tid tre ulike språk anvendt i dagligtalen folk i mellom, og rimeligvis kunne det i gitte sammenhenger oppstå kommunikasjonsproblemer. Misforståelser og sosial isolering kunne lett oppstå, og dette kunne i sin tur skape grobunn for unødvendige motsetninger.

Videre skal vi heller ikke glemme at Norge var en ung selvstendig nasjon (les: 1905 og unionsoppløsningen) med et ytterst sårbart demokrati, og skal folkestyret fungere, må de stemmeberettigete mestre det norske språket så godt at de både muntlig og skriftlig kan gjøre seg gjeldene i samfunnet. I tillegg vil en vellykket integrasjon være betinget av så vel lokalkunnskap som elementær historiekunnskap av nasjonal karakter. Uten at disse elementene er på plass, er det vanskelig å få til en så gjennomgripende integrasjon at ønsket utvikling av norsk identitet får rotfeste. 

Det er jo nettopp disse elementene som ligger inne i dagens innvandringspolitikk som et krav til våre nye landsmenn. Språkkunnskaper og den nasjonale kulturens verdier og historie er basale for samfunnsdeltakelse og sosialt fellesskap i så vel yrkesliv som privatliv. 

Slik jeg tolker Solhovs historie, var det denne erkjennelsen som lå bak fornorskningen … det var rett og slett godt ment! Ja, begrepet fornorskning skaper assosiasjoner til tvang og indoktrinering, men folkehøyskolen var en frivillig utdanningsinstitusjon! Elevene søkte dit for å utvikle sine kunnskaper og ferdigheter slik at de kunne gjøre seg gjeldende som aktive og engasjerte samfunnsborgere, og de betalte personlig for denne utdanninga! 

Det ligger i folkehøyskolens mandat at den nasjonale kulturen skal være den pedagogiske plattformen (ref. Grundtvig), og i praksis betyr det at fagene norsk muntlig og skriftlig samt norsk litteratur og historie vil prege skolens faglig pedagogiske liv. Som en integrert del av dette ga internatlivet elevene muligheten til å være sammen på skolen gjennom hele skoletiden, og følgelig ble rammene for sosialpedagogiske aktiviteter optimale. Det var korsang av skolekoret, større teateroppsetninger, elevkvelder, idrettsarrangement etc. Alt dette underbygde og la til rette for folkehøyskolens overordnede allmenndannende oppgave … altså, å utvikle medmenneskelighet!

Ja, men dette lukter jo unektelig av indoktrinering … altså, ensretting, kan det umiddelbart virke som? Det er vel derfor begrepet fornorskning er en historisk term som henger ved Solhovs historie, men som sagt, skolen gjorde sitt beste for å realisere sitt folkehøyskole-mandat slik det i sin tid var definert. Samtidig ble nok den legendariske styreren Leigland sitt stramme «nasjonalromantiske» regime skjerpet i en tid preget av både verdiforvirring og verdiforvitring, politisk uro og flytende lojalitet så vel nasjonalt som internasjonalt gjennom perioden 1924 – 1940. Altså, Solhov Ungdomsskoles pionertid som kunnskapsbastion og nasjonalt ikon i Nord-Troms.    

Da Solhov ble etablert i 1912 hadde skolen begrepet Amtskole som identitetsmerke, og da den nye flotte bygningen var klar i 1924, ble navnet Solhov Ungdomsskole, et navn som sto fast helt fram til midten av 1960-tallet da den 7-årige grunnskolen ble utvidet til en 9-årig obligatorisk utdanning som ble nivå differensiert med barne- og ungdomsskoler.  Siden Lyngen kommune var tidlig ute med å innføre 9-årig skole, var det naturlig for stedets videreutdanningsinstitusjon, Solhov, å bytte navn til Solhov Folkehøyskole. Skolen ble lagt ned i 1987.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse