Annonse
Palestinakomiteens Ungdomsgruppe i Tromsø med markering mot muren i 2009. Foto: Torgrim Rath Olsen

Solidaritet med Palestina i 50 år

Den siste ydmykelsen av palestinerne er tilbudet fra den amerikanske presidenten om en to-statsløsning der en pengesum skal kjøpe Israel rett til å innlemme de ulovlige bosettingene på Vestbredden og Øst Jerusalem.

Statsledere over hele verden har nylig vært samlet i Jerusalem for å ære 75-års minnet om Holocaust, verdenshistoriens største forbrytelse mot menneskeheten, da 6 millioner, de fleste, jøder ble tatt live av midt i verdens mest utviklede og «siviliserte» område. Ikke langt fra statsledernes forsamling var millioner av ofre for staten Israels undertrykking av palestinerne, som i noen grad er en følge av at noen hundretusen jøder klarte å overleve det helvete de var utsatt for.   

Den norske Palestinakomiteen står støtt etter femti år med solidaritetsarbeid for palestinerne. Deres skjebne etter opprettelsen av staten Israel i 1948 er et sår som i mer enn 70 år aldri har vist tegn til å leges. Den representerer en ydmykelse av den arabiske verden som er en vesentlig grunn for konfliktene og krigene i Midtøsten. Dessverre er det slik at de forholdene som førte til opprettelsen av Palestinakomiteen ikke har endret seg, konflikten har gått fra vondt til verre.

Vi skal prøve å repetere kort hvordan denne konflikten oppsto, før vi vender tilbake til Palestinakomiteen. Storbritannia fikk etter første verdenskrig Det ottomanske rikets Palestina som mandatområde av Folkeforbundet, Frankrike fikk Syria og Libanon. Etter andre verdenskrig ble både Syria og Libanon selvstendige stater, men det skjedde ikke med Palestina, blant annet fordi folkemordet på jødene økte innvandringen av overlevende fra konsentrasjonsleirene.  Britene forsøkte å hindre dette pga palestinernes motstand og de voldelige konfliktene innvandringen skapte. De var så uhåndterlige at Storbritannia kastet kortene og overlot til FN å finne ut av problemene. FN foreslo da at området skulle deles i omtrent to like store stater, noe jødene aksepterte, mens palestinerne ønsket Palestina som en stat.

I 1948 proklamerte jødene staten Israel på deler av det palestinske området. Araberstater gikk til krig mot Israel, et land som ble Midtøstens sterkeste militærmakt, støttet av supermakten USA. 700 000 palestinere ble drevet fra Israel, som utvidet sitt territorium.

Første gang den palestinske kampen for frigjøring ble støttet av en politisk organisasjon i Norge var i 1967, etter israelske angrep og annekteringer i «seksdagers krigen». Ungdomsorganisasjonen til Sosialistisk Folkeparti (senere SV) vedtok på sitt landsmøte støtte til palestina-flyktningene sin kamp for å få tilbake sitt fedreland og dertil at «staten Israel i sin nåværende form som brohode for imperialismen må opphøre å eksistere.» Dette vakte voldsom oppsikt i flere aviser og også i SFs ledelse, som på dette tidspunktet, likesom den alminnelige opinion i Norge, var pro-israelsk. Flertallet av SFs velgere mente at staten Israel måtte få bestå, og at de den gang om lag to millioner menneskene som bodde der, hadde rett til å leve i trygghet. Det er verdt å merke seg at den første norske anti-israelske resolusjonen til støtte for palestinernes sak, uttrykte at befolkningen i Israel måtte garanteres retten til å bo i Midtøsten.

Forut for opprettelsen av Palestinakomiteen i 1970, foregikk det et omfattende studiesirkelarbeid. Innhenting av kunnskap om virkningene av den stadig økende okkupasjonen av palestinsk land og trakassering og overgrep mot palestinerne i møte med deres motstandskamp, har opp gjennom årene bidratt til å skape en betydelig landsomfattende organisasjon som har hatt som mål å påvirke opinionen.  I den tidlige fasen var en framherskende holdning at Palestina måtte bli en stat med sameksistens for alle som bodde der. Altså måtte staten Israel opphøre å eksistere. De mange resolusjonen i FN om konflikten har lagt til grunn en to-statsløsning, som også ble palestinakomiteens standpunkt. Etter seksdagerskrigen i 1967 kom FNs krav, som har blitt stående, at Israel skal trekke seg ut av de territoriene de erobret og fra alle utvidelsene av sitt landområde som en følge av de jødiske bosettingene. Palestinernes frigjøringsorganisasjon, PLO, anerkjente Israel som stat i forbindelse med den såkalte fredsprosessen knyttet til Oslo i 1994. En mektig seier for Israel. Men det kom ikke noen tilsvarende innrømmelse for en palestinsk stat.

Palestinakomiteen har uttalt sin motstand mot sionisme, definert som Israels apartheidpolitikk, dvs den borgerrettslige forskjellsbehandling av jøder og de palestinere som har blitt værende i landet. Den har også støttet retten til tilbakekomst og tilbakeføringer av eiendom, eller kompensasjon, til de palestinerne som lever som flyktninger. Israels vedvarende aggressive alenegang, støttet av USA, men fordømt i store deler av verdens land, mener Palestinakomiteen må møtes med økonomiske og kulturelle sanksjoner. Svaret på dette er handlingslammelse fra våre myndigheter, mye på grunn av jødenes spesielle historie. Støtten til staten Israel fra 1948 og alltid siden har å gjøre med den bibelske tilknytningen, den grufulle historien om antisemittisme i Europa og det groteske folkemordet på jødene under andre verdenskrig. Byrdene for disse forbrytelsene bæres ikke av den folkegruppen som har forårsaket dem, men, ved siden av de jødiske overlevende og etterkommere, av de statsløse okkuperte palestinerne på Vestbredden og i Øst Jerusalem, og de innesperrede og desperate to millioner menneskene i Gaza. Den siste ydmykelsen av palestinerne er tilbudet fra den amerikanske presidenten om en to-statsløsning der en pengesum skal kjøpe Israel rett til å innlemme de ulovlige bosettingene på Vestbredden og Øst Jerusalem. De fragmenterte restene av land på Vestbredden og Gaza skal etter planen utgjøre Palestina. Hvordan er det mulig å tilby en slik nedverdigende løsning på en av de mest utfordrende konfliktene i verden?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse