Annonse
Sommervakkert: Her på havet utenfor vidunderlige Brensholmen på Kvaløya i Troms. Men livet kan dessverre også være knallhardt og utålelig for mange, faktisk for minst 5000 nordmenn hvert år. Nå må vi få gjort noe med de grufulle tallene bak disse individuelle skjebnene. Foto: Egon Holstad.

Sommer, sol, softis og selvmord

På den tiden det tar å bære frem et barn har det i samme tidsrom dødd i underkant av 400 mennesker i Norge. For eget grep, som det het før i tiden. Ti ganger så mange har prøvd.

Endelig er sommeren her, og vi kan kose oss med deilig mat, varme dager og livsbejaende aktiviteter fra morgen til kveld. Og selv vi i media er med å hjelpe deg frem til en sval bris av oppstemthet, letthet og tøys, tull og fjas. «Slik får du koteletten din perfekt stekt», «Dette blir du brun av – uten å få kreft», «Flått er visst ikke så farlig likevel»; det hele akkompagnert av redaksjonelle hjelpemidler som «Les hva som er det perfekte festivalantrekk» til «Derfor blir du kåt av å sexvaske bilen din». Gleden og den filantropiske euforien vil ingen ende ta. Om du da ikke går rundt med tanker om å ta ditt eget liv, da.

Jeg pleier å skrive om selvmord i ny og ne, jeg. Ikke at det nødvendigvis hjelper så mye, men det blir (forhåpentligvis) ikke verre av det. Jeg kan nemlig ikke se annen løsning på problemet enn å snakke om det. For det er et problem.

Selvmord er et gigantisk, kollektivt anliggende og svimlende forbigått samfunnsproblem jeg selv ikke i mine mest positivt ladede øyeblikk evner å skjønne hvorfor er så forsvinnende liten del av det offentlige ordskiftet. Blant annet fra mine egne kolleger, journalistene og kommentatorene. Så får dere heller bære over med at jeg gjentar meg selv, men ikke mer enn medias gjentatte og årlige formaninger om sommervær, solkrem, kaloritesting av softis og avveiningen mellom plusser og minuser med å ha utendørssex i røyk av gass- eller kulegrill.

Sist jeg skrev om selvmord i Nordlys var for ganske nøyaktig ni måneder siden, eller et svangerskap, om du vil. På den tiden det tar å bære frem et barn har det i samme tidsrom dødd i underkant av 400 mennesker i Norge. For eget grep, som det het før i tiden. Ti ganger så mange har prøvd, men har blitt berget i siste liten eller mistet motet da de skulle fullbyrde avslutningen på sin egen historie.

Dette er ren og tørr statistikk. Tallene er noenlunde konstante. Det vi derimot ikke vet, er hvor mange som bare har tenkt å ta livet sitt i samme periode, men som – enn så lenge – ikke har satte tankene ut i praksis. Og det er kanskje like greit, for avdekkingen av disse fakta hadde nok ikke vært så kompatible med fokefestkonkurranser om til hvilket tettsted VG-lista Topp 20-showet skal legges, eller til «Slik får du båten din til å flyte»-saker. Virkelighetens knallharde fakta ser ikke særlig bra ut i skinnende sol, og de fremstår alltid disharmoniske i møtet med en årstid der tungsindig alvor helst skal stuves bort i kjelleren i lag med rattkjelker og julepynt.

Og kanskje er det nettopp derfor de tøffeste av dem alle nå for tiden er de som selv er rammet av selvmordstanker. I den siste tiden er det i tur og orden folk som Oddvar Vignes og Petter Vestly som har turt å legge grilltips og drøftinger rundt badevannstemperaturer ligge, til fordel for nådeløse, knallharde og usentimentale beskrivelser, gjennom artikler om hvordan det er å være en av dem som står i saksa og i spagaten mellom å være i live og å ønske å ta sitt eget liv. Jeg anbefaler og anmoder alle å gi artiklene deres den tiden det tar å lese dem. Det har alle godt av.

At det er disse djerve og fascinerende meddelsomme hverdagsheltene som må til for å rette fokus mot et av vårt samfunns største og uløste problem er isolert sett dypt forstemmende og trist. At de derimot tør å stå frem med sine historier bør likevel applauderes av både hvermannsen og de ansvarlige myndigheter, samt de som setter den politiske dagsorden gjennom sitt virke som redaksjonelt ansvarlige i diverse medier.

At stoff om selvmord og psykisk helse ikke er noen garanterte klikkvinnere og kioskveltere er åpenbart. Men når 5000 mennesker i Norge prøver å ta livet sitt hvert eneste år, og ti prosent av dem faktisk dør, er det ikke lenger snakk om obskurt nisjestoff for spesielt interesserte. Da burde det heller prege den offentlige debatten, på så vel debattprogrammer på TV og radio, som i spaltene til aviser på nett og papir, og helt ned til bunnen av kommentarfeltene.

Så får vi heller tåle at softisen smaker litt surere, og at det blir kastet et og annet isnende slør over oss, selv nå når som sommeren er her i all sin prakt.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse