Annonse
KORONA-KARANTENE: Tromsø kommune har, sammen med mange andre nordnorske kommuner, siden midten av mars hatt egne karantene regler for personer fra Sør-Norge. Foto: Torgrim Rath Olsen/Nordlys

«Søring-karantene» - ulovlig innskrenkning av borgernes frihet?

Tromsø kommune har i flere uker holdt seg med en egen «søring-karantene», gående ut på at personer som ankommer Tromsø etter opphold i (størsteparten av) Sør-Norge skal i en syv dagers karantene p.g.a. Covid-19.

Et så alvorlig inngrep i borgernes frihet, herunder holdt opp mot den klare regel i grunnloven § 106 om fri bevegelighet innenfor riket, krever et meget klart rettsgrunnlag. Tromsø formannskap bygger sitt vedtak på smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav d), som lyder:

«Møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering og smittesanering.

Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført, kan kommunestyret vedta…

d)        isolering av personer i geografisk avgrensede områder eller andre begrensninger i deres bevegelsesfrihet i opptil sju dager om gangen,…» (Sitat slutt)

I regjeringens lovforslag til Stortinget for smittevernloven av 1994 (Ot prp nr 91 (1992-1993) side 144), som forklarer nærmere hvordan loven skal forstås, heter det om denne bestemmelsen:

«Etter alternativ d) vil det være adgang til å vedta isolering av smittede eller mistenkt smittede innenfor et mindre, geografisk avgrenset område. Etter bestemmelsen er det et vilkår at det i vedtaket nærmere må fremgå en angivelse av det geografiske området det ikke er adgang til å bevege seg utenfor eller bevege seg inn i. I denne forbindelse må det tas nødvendig hensyn til «sikkerhetssoner». Som alternativ til total isolering kan det etter bestemmelsen f.eks. legges begrensninger på antall personer eller nærmere regulering av hvem som kan komme inn i eller ut av det smitteutsatte området. Isolering eller begrensninger etter bestemmelsen kan bare gjelde opp til sju dager om gangen. … vedtak skal oppheves straks det ikke lenger er nødvendig. Det presiseres at det ikke er adgang til å bruke tvang ved gjennomføringen av tiltak etter bokstav d). Dersom noen nekter å overholde de pålagte begrensninger i bevegelsesfriheten og dette anses som så alvorlig at noe må gjøres, må det eventuelt fattes vedtak etter reglene i kapittel 5.» (Sitat slutt)

Tromsø kommunes vedtak lider av to grunnleggende mangler, som for øvrig henger sammen. For det første opereres det med en helt generell mistanke om smitte for enhver person som ankommer fra et meget stort angitt område av landet, der det selvsagt er enorme variasjoner. Dette er kort og godt for løst og omtrentlig, hensett til det krav om klart rettsgrunnlag som jeg nevnte ovenfor. Det er heller ikke tilstrekkelig med et klart rettsgrunnlag. Man må også bygge på et forsvarlig og konkret etterprøvbart faktum, der det på forsvarlig måte differensieres. Det ligger også et krav om forholdsmessighet i hjemmelskravet. For det andre har kommunen snudd opp ned på det som loven anviser, nemlig den situasjon at det foreligger smitte i et område innenfor – ikke utenfor – kommunen, og at det i dette spesielle smitteområdet er nødvendig å iverksette begrensninger for å hindre at smitten brer seg til andre geografiske områder i kommunen. Dette har kommunen «løst» ved å deklarere at enhver som kommer fra Sør-Norge skal i karantene, og deretter er liksom den geografiske betingelse i loven tilfredsstilt. Dette viser for øvrig hvordan de to svakheter henger sammen.

Tromsø kommune har altså bare erklært at store deler av landet for øvrig er smittebefengt på en slik måte at det aktiviserer myndighet i medhold § 4 første ledd bokstav d). Dette holder ikke. Hverken i loven selv, i det faktiske grunnlag vedtaket bygger på eller holdt opp mot det alminnelige legalitetsprinsipp om at jo sterkere inngrep, dess klarere hjemmel kreves, eller – langt mindre – holdt opp mot den helt grunnleggende rett til bevegelsesfrihet, jfr grunnloven § 106, kan et slikt vedtak forankres.

Tromsø kommune har altså i ukesvis holdt betydelige befolkningsgrupper i en ulovlig «gissel-situasjon». Jeg har lest saksutredningene fra administrasjonen til formannskapet. Det foreligger overhode ingen juristfaglig forsvarlig drøftelse av det eventuelle rettslige grunnlaget for slike meget inngripende begrensninger i borgernes friheter. Kommunen har utelukkende konsentrert seg om smittevernloven, og selv ikke den er bredt nok drøftet og vurdert. Det vesentlige er imidlertid at slike inngrep selvsagt må vurderes i et langt bredere rettslig lys, der ikke minst grunnloven § 106 trekkes inn i vurderingen. Det hele blir bare verre ved at kommunen mener at overtredelse av dette ulovlige forbudet sågar er straffbart! Derved styrkes karakteren av «gissel-situasjon».

Vårt samfunn er utsatt for alvorlige påkjenninger i disse tider. Året 2020 er et trist år for den demokratiske, liberale rettsstat. Jeg tror vi er ved et vippepunkt, der rettsstaten enten lider varig skade, eller vi kommer styrket ut av det, men det siste krever årvåkenhet og vilje til å se de prinsipielle byggesteiner vårt hittil vellykkede samfunn hviler på.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse