Annonse
Sparebanken 1 Nord Norge har blitt et finanskonsern som har jobbet hardt for å fjerne risiko for å maksimere eget overskudd, skriver Dag Sigurd Brustind. Foto: Yngve Olsen

Sparebank 1 Nord-Norge bidrar til fraflytting og stagnasjon i de nordnorske distriktene.

Utfordringen for våre ungdommer med et ønske om å bosette seg i en distriktskommune er jo nettopp at de ikke får lånefinansiert sin bolig. Fordi markedsverdien er for lav. Og fordi landsdelens egen bank ikke er med. Slik opprettholdes en ond spiral.

Sparebank 1 Nord-Norge ynder å fremstille seg som Nord Norges egen bank som tar det store samfunnsansvaret og stiller seg fremst på barrikadene for landsdelen. Sannheten er vel mye mer nyansert. Satt på spissen kan det hevdes at banken bidrar til fraflytting og manglende vekst i de nordnorske distriktene.

Befolkningsutviklingen i 2019 er begredelig. Forskjellen fra tidligere er at også våre byer merker utviklingen.  Tidligere har distriktene levert ungdommer på løpende bånd inn til byene. Nå er det færre å hente. Når dette kommer samtidig med sterkt reduserte fødselstall og lavere innvandring blir konsekvensene store. Da er det forståelig at bekymringen øker hos banker, næringsliv og politikere. Det blir færre kunder, næringslivet får problemer med arbeidskraft og det offentlige mangler mennesker som kan gi oss gode tjenester. Sparebanken 1 Nord-Norge har selvsagt sine diagnoser på de utfordringer vi står midt oppe i.

Vi er nedprioritert av sentralmakta hevder finansdirektør Bengt Olsen i Sparebank 1 Nord-Norge i en kronikk i Nordnorsk debatt. Han kommer til den erkjennelsen at, sitat; «da må sentralmakta kanskje akseptere at det å betjene en langstrakt og spredt befolket landsdel nødvendigvis koster mer per capita enn å betjene et tett befolket område på Østlandet». Det lyder som søt musikk i mine ører. Men det er enklere å se splinten i andres øyne enn bjelken i eget. Sparebanken 1 Nord Norge har blitt et finanskonsern som har jobbet hardt for å fjerne risiko for å maksimere eget overskudd. Prinsippene er gjenkjennelige og forståelige hos et finanskonsern, samtidig som dette har medført at banken har blitt tannløs i finansieringen av de virkelige distriktene i landsdelen. Overskuddene i konsernet øker, samtidig som tommeskruene strammes ytterligere til ovenfor distriktene.

En definisjon på galskap er å gjøre det samme som før og forvente et annet resultat, skriver den samme finansdirektøren. Her må jeg også stille meg opp på tribunen og juble. Vel talt. Men hvorfor kan ikke den samme sparebanken gjøre nettopp det. Tenke nytt. Ta litt risiko. Innse at det koster litt mer per capita å betjene en spredt landsdel. Utfordringen for våre ungdommer med et ønske om å bosette seg i en distriktskommune er jo nettopp at de ikke får lånefinansiert sin bolig. Fordi markedsverdien er for lav. Og fordi landsdelens egen bank ikke er med. Slik opprettholdes en ond spiral. Mangel på lån bidrar til enda lavere takster. Selv ordinære oppussingsoppdrag blir utfordrende. Slik opptrådte ikke våre trauste sparebanker en generasjon tilbake i tid. Fortellingene fra dagens bank om samfunnsansvaret slår derfor sprekker. Og dette nettopp i de distrikter som produserer fisk og kraft som bringer penger rett i felleskassa. Her er det ikke bare arbeidskraft og kompetanse som er knapphetsfaktorer. Boligfinansiering er også på listen.

Bankenes samfunnsansvar er å sørge for et velfungerende lånemarked. De av våre ungdommer som ønsker å bosette seg i landsdelens mindre kommuner har ikke nødvendigvis byene i Nord-Norge på listen over ønskede alternativer. Kan man ikke bosette seg i hjemkommunen blir det litt enklere å ta spranget ut av landsdelen når banken sier nei. Både det sentrale Østlandet og Trøndelag har nok byer, stor økonomisk vekst og mangel på arbeidskraft. De betaler også bedre. Og ikke minst, i disse områdene får du boliglån. Da hjelper det ikke særlig mye på distriktenes utfordringer at Sparebanken deler ut nesten 1 milliard over år til forskjellige gode formål. Banken får kanskje god markedsføring og en god unnskyldning på kjøpet, men mye nytenkning kommer ikke ut i andre enden. Mange store aktører i landsdelen kommer nå med diagnoser for å redde landsdelen, men få bidrar med medisin som ikke ytterligere forsterker utviklingen. Med en tredjedel av privatkundene i landsdelen, dårlige lånevilkår og en god plass nederst på listen over de som gir privatkundene best vilkår har banken fortsatt noe å strebe etter.

En bank skal selvsagt tjene penger. Men en bank skal også seile under korrekt flagg. Sparebanken deltar aktivt med Agenda Nord-Norge, markedsfører seg som en viktig samfunnsbygger og med et stort hjerte for landsdelen. Alt dette er positivt og fortjener honnør. Men hvis man ikke tar tak i sin egen kjerneoppgave blir det heller ikke mye positiv utvikling. Fokus må flyttes til distriktenes behov for banktjenester, med litt større risiko for banken. Det koster kanskje litt mer per capita, men først da har banken lånt øre og bidratt til utvikling i distriktene. Å skylde på sentralmakta er sikkert søt musikk i manges ører, men ikke videre konstruktivt.

For 4 år siden spurte jeg vår kjære sparebank hvorfor de la ned lokalbanken. Svaret jeg fikk var at de hadde utviklet så gode digitale banktjenester at dette ikke kom til å bli noe problem. Selv for frivillige lag og foreninger skulle dette ordne seg. Litt kursing og VIPPS så ville de fleste utfordringer være løst. Da jeg spurte om hvorfor ikke de aller største filialene i byene raskt led samme skjebne, siden digitale tjenester nå var så godt utbygde, og da spesielt i byene, ble de flakkende i blikket og unnlot å svare. Situasjonen i dag er at bankene kvier seg for å bidra til banktjenester i distriktene. At frivillige lag og foreninger får store utfordringer med å veksle inn sine innsamlede kontanter er nok en parentes i så henseende.

Med solide overskudd over mange år, 1,9 milliarder i 2018 og 1,8 milliarder i 2017 skal alt ligge til rette for at Sparebanken 1 Nord-Norge kan oppfylle sine kjerneoppgaver og boligpotensialet i landsdelens distrikter. Dette vil nok neppe bidra til at banken settes over styr. Kanskje får direktørene litt mindre i utbytte. Samtidig vil stoltheten over å ha med seg en bank som jobber for distriktene og virkelig er landsdelens egen ikke bare være et tomt slagord, men et ubestridelig faktum.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse