Annonse
Andre standarder gjelder nå fort spillerutvikling, enn for 10-20 år siden. Hvorfor skal vi i Norge gå i motsatt retning av hva resten av fotball-Europa gjør? spør Frank Ottar Pedersen. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix

Tromsø IL er på rett vei med spillerutvikling

Svar til Lasse Jangås’ innlegg i debatten om spillerutvikling i Tromsø idrettslag.

Ungene er veldig klar over hvem som hevder seg og hvem som har muligheter til å nå lengre enn breddelaget.

Jeg er far til spillere både i utviklings- og breddeavdelingen og har vært foreldretrener for breddelag siden 2004.

Etter å ha lest innlegget til Lasse Jangås, mangeårig kulturkommentator, nå samfunnsredaktør i Nordlys,  må jeg si jeg er forundret over hans manglende forståelse for hva som i dag kreves for å utvikle gode spillere og hva som kreves av den enkelte spiller for å nå opp. Som pedagog mener også jeg det er viktig å bevare sosiale relasjoner og at det er viktig at man tar vare på hverandre i oppveksten. Jo yngre man er, jo mer bekymringsfritt bør livet være.

Men som vi alle vet blir livet tøffere etter hvert. På skolen konkurrerer man om karakterer allerede som 12-13-åringer, og driver man individuell idrett er konkurranseaspektet i en helt annen liga enn i fotballen. Da snakker man ikke om å ta vare på kompisen, men om å seire over han, der dette gir motivasjon for kompisen til å jobbe enda hardere for å ta revansj. I det hele tatt vil konkurransesamfunnet fange disse ungdommene gradvis sterkere med alderen, og det vil bli en del av det å være menneske.

Man må ikke glemme at hovedmålet  for Tromsø IL er å skape toppspillere (ved siden av å ha ei breddeavdeling der man skal ha det gøy med fotballen, lære sosiale ferdigheter, men også ha mulighet til å bli god) og da er man ute etter dem som er robuste nok til å takle det som kreves for å bli best. Det er tøft å drive toppidrett. Dette tør man å snakke om i andre idretter, og det er helt naturlig, men altså ikke i fotball.

Hvorfor? Jo, muligens på grunn av at engasjementet er større her enn i andre idretter, at mange driver med fotball og ikke minst at en hel horde av foreldre er involvert i dette og har behov for å verne om, og støtte, egne barn, og dermed har sterke meninger rundt temaet spillerutvikling. Og i mange tilfeller presser foreldrene sine barn foran seg med eget ønske om at poden skal prestere bra.

At Jangås mener at 12 år er for tidlig å starte opptak til utviklingsavdelinga er underlig. Jeg vet gjennom erfaring at døra inn i utviklingsavdelinga ikke er lukket ved nevnte alder. Jangås snakker mot bedre vitende. Spillere fra breddeavdelingen og spillere fra andre klubber hospiterer stadig inn for å vise seg fram. Presterer spillerne godt nok blir de tatt opp, men det krever steinhard jobbing av den enkelte, hvis han ønsker seg dit.  Det er sjølsagt vanskelig for en 12-14-åring. Det krever modenhet og bevissthet om hva man vil med fotballen.

Hver dag går jeg forbi Bjerkaker skole rundt 08 på morgenen. Der ser jeg, omtrent hver gang, en 12-13-åring som har med ball og kjegler på asfaltbanen (ikke sammen med de andre barna på kunstgressbanen) og som trener iherdig alene, med ulike øvelser, terper, terper, for å bli bedre. Han har skjønt at han må trene på de riktige tingene for å bli bedre. Det er unger med denne driven som blir gode. Det viste seg at han, liten for alderen og med manglende fysikk, klarte seg utmerket i en kamp jeg tilfeldigvis observerte. Blendende teknikk og god med ballen og ikke minst god forståelse og god evne til å gjøre riktige valg. Resultater av den gode jobben han hadde gjort.

At Jangås til og med mener at man må trene mer og bedre er bra, for det er nemlig det som kreves for å bli god. Hvis man har nok treningstimer og elsker å leke med ballen, blir man ofte god, og kanskje god nok, men det er ikke alle som har den driven, og hva med dem? Jo, la dem spille fotball. Det er jo så sabla gøy, men ikke alle blir TIL-spillere, og det skjønner dem. Ungene er veldig klar over hvem som hevder seg og hvem som har muligheter til å nå lengre enn breddelaget. Det viser også Nordlys` reportasje (27. nov) om TILs 97/98-kull, der det fremkommer nærmest enstemmig at spillerne synes det var riktig å satse slik det ble gjort i TIL, selv om noen ble skuffet.

Så til dere foreldre, som i følge Jangås, er frustrerte, fordi sønnen ikke blir vurdert som god nok. Ikke fortvil. Har poden interesse, pågangsmot og forståelse for hva som kreves, som nevnte unggutt, vil mulighetene komme. Hvis ikke kan man likevel kose seg utrolig mye med fotballen. De fleste driver jo med dette for at det er gøy, ikke for å bli verdensstjerner.

At et par spillere forsvinner til utviklingsavdelinga kan sjølsagt påvirke kameratskapet i et fotballag, men at laget oppløses er nok ikke vanlig, så det blir feil å rope ”ulv”, selv om et par spillere forlater. De gjør det etter eget ønske. At noen blir skuffet for ikke å bli valgt, mener jeg må tåles og er god læring for å takle motgang. Og har disse spillerne i seg det som trengs for å bli en toppspiller, vil dette vises i arbeidet spilleren legger ned de neste årene, og vedkommende vil da komme inn i det gode selskap.

Hvem som blir god fotballspiller er, som Jangås påpeker, vanskelig å forutse i så ung alder. Der er vi enige. Men det man ganske lett kan se, er hvem som ikke blir toppspillere, så når journalisten påstår at hverken Guardiola, eller andre, ikke kan plukke ut hvem som blir toppspiller blant 100 spillere, så er nok det riktig, men de kan nok utelukke minst 95, for så å satse på de 5 siste. Kanskje èn av dem når helt opp, men det er langt fra sikkert.

Et aspekt Jangås ikke nevner, eller unngår å nevne,  på veien til å bli en toppspiller, er den mentale tøffheten som kreves for å nå opp. Er ikke denne tilstede blir det vanskelig. Takler du ikke motgang har du intet i gamet om å nå toppen å gjøre. Nederlagene står i kø for enkeltspillere etter hvert som de blir eldre. Dette må de unge lære å takle og det gjør dem ved å kjenne på det. Jeg tror 12-årsalderen er riktig tidspunkt å føle på hva dette innebærer, selv om det er tøft både for gutten og foreldrene å se skuffelsen. Etter hvert vil det nemlig bli enda tøffere.

Jangås sammenligner også TIL med RBK. Det tror jeg TIL må oppleve som ganske urettferdig. RBK er jo i en særstilling i Norge. RBK spares derfor for den frustrasjonen og misnøyen Jangås nevner. Grunnen er at RBK lar klubbene rundt, både i eget fylket og Norge for øvrig, stå for elitesatsinga. De plukker rått de beste spillerne på 14,16,18 år, men slipper unna fordi de ikke står ansvarlig. Med denne modellen er det forståelse for at det er slik det skal være. Her blir klubbene rundt om i kommunene hyllet, hvis de produserer spillere inn i RBK-systemet. Hva vet du, Jangås, om brutaliteten i disse klubbene. Hvor tøft drives det her?

Hadde TIL hatt mulighet til å benytte samme modell, ville det kanskje vært mer ideelt, men spillergrunnlaget her nord er for dårlig. Det blir for kostnadskrevende å spre trenerkompetanse, fra TIL, ut i alle klubbene i regionen, derfor er det naturlig at TIL tar hånd om mye av utviklingsarbeidet selv.

Du nevner Truls Jenssens oppgave fra 1996 som mål for hvordan TIL bør tenke i dag. Her må jeg si du viser lite forståelse om hvilken rivende utvikling fotballen har vært gjennom de siste 20 år.  Jeg henviser til Thomas Hafstads innlegg nylig, som det ikke virker som du har lest. Jeg minner om at  han har vært en del av utviklingsarbeidet i TIL siden han la opp som spiller, og jeg kan tipse deg om artikkelen som ble publisert i nordnorsk debatt 26. nov. Den kan anbefales på det sterkeste og jeg vurderer den som det skarpeste og mest presise innlegget hittil i denne debatten.

Du nevner også Nederland som et land man ikke bør sammenligne seg med pga. at vi har ulike forutsetninger. Med min ringe kunnskap om Nederlandsk fotball, vet jeg at det er helt andre regimer man snakker om i utviklinga av gode spillere. Utvelgelsen der er en helt annen enn den man snakker om i Norge. Det nevnte land har ca. 15 mill. innbyggere. Noe mer enn Norge, men de forer verden med klassespillere, og det har dem gjort i 30-40 år. Hvorfor? Jo, de har en struktur og profesjonalitet i arbeidet med spillere helt ned i 8 års alder. Tydelige sportsplaner for hvert enkelt alderstrinn og ekstrem nøyaktighet i utvelgelse i tillegg til individuelle læringsmål for hver  enkelt spiller.

I tillegg er det attraktivt blant tidligere toppspillere å trene disse unge guttene. En prestisjejobb. Slik burde det også vært i Norge. Deres filosofi er å få de beste trenerne nedover i alderstrinnene. I Norge eksisterer ikke denne kulturen, ennå. Det er forbundet med for lav prestisje og trene lag nedover i systemet og klubbene prioriterer ikke dette. Det er et økonomisk spørsmål som TIL er på vei til å håndtere og som de pr dags dato klarer på en bra måte, men de har en lang vei å gå for at man skal få det optimale ut av de unge, talentfulle spillerne man har her i nord. Nederland bør være et land man ser opp til og forsøker å lære av, med tanke på utviklingsarbeid.

Du er også inne på at de fire 96-spillerne som er tatt opp i A-stallen, er der av økonomiske årsaker, og at, underforstått, de egentlig ikke er gode nok for stallen, gjør meg nesten matt og er en fornærmelse ovenfor disse unge guttene. Dette er spillere som har mange landskamper for Norge i de aldersbestemte årsklasser, og som sist, for noen uker siden, opptrådte her. At du kan si dette om en spiller som Runar Espejord som har ”bøttet” inn skåringer for aldersbestemte landslag, er drøyt. På 29 kamper opp til G19, skåret han 15 mål, en statistikk svært få nordmenn kan vise til i moderne tid.

Når vi er inne på aldersbestemte landslag nevner du en statistikk der bare 8 av 18 spillere på G16 i 2011 spiller eliteseriefotball i dag. Det er ingen overraskelse når man vet at omlag 10 spillere fra hvert årskull i Norge når Eliteserien. Nåløyet er trangt.

Løsningen din på toppspillersatsningen i TIL,  hospitering, opplæring av trenere i andre klubber, og egen breddeavdeling, pluss fellestreninger 1-2 ganger i uka, samt invitere de beste, (som da får høye tanker om seg sjøl og føler seg som den utvalgte,) til nasjonale seriekamper på G14-nivå. Alt du nevner her, er løsninger TIL har tenkt ut for lenge siden, og i stor grad praktiserer i dag, men som nevnt, det er en økonomisk faktor her som er utfordrende. Det og utdanne trenere i de andre klubbene, til et høyt nok nivå, vil ikke være gjennomførbart. Det resultatet vil i hvert fall ikke gå i balanse, som du uttrykker det.

Din strategi vil være ruin for klubben. Men måten man kan gjøre det på er å tilby trenerne i breddeavdelinga utdanning. Mange benytter seg av dette i dag. Trenerkurs, der du tar 4 bolker gjennom 4 helgesamlinger. Dette er bra, men det monner ikke nok til å sikre spillerne på breddelagene den beste utviklingen, men det er riktig vei å gå, enn så lenge foreldrene er trenere.

Men på lengre sikt bør målet må være å fjerne foreldrene og få inn mer kompetente folk lengre ned i aldersklassene. Overlat spillerutviklingen  til dem som kan det og som oppdaterer seg på trenerkompetanse på den internasjonale arenaen, og ikke til foreldre som krever et ord med i laget. Det går i de fleste tilfeller utover ungene og gir dårligere utvikling.

I en ideell verden burde det vært slik at foreldre burde jages bort fra sine barns respektive lag. Det er i stor grad deres tilstedeværelse som skaper frustrasjonen Jangås snakker om. Hver og en forelder som er inne i et lag har en agenda i forhold til sin sønn, så det sier seg sjøl at frustrasjonen blir stor når deres barn ikke blir tatt opp. Derfor burde ikke foreldre være tilstede rundt sitt barns lag. Dette er sjølsagt vanskelig gjennomførbart med de begrensede ressursene TIL råder over, men et viktig innspill for å bedre utviklingen til de yngste.

For meg fremstår innspillet ditt i debatten, som lite gjennomtenkt og forslagene dine til en alternativ modell er flyktig og lite konkret.

Jeg har også snakket med flere breddetrenere og det dem savner er ikke en diskusjon om hvem som kommer opp og ikke. De jobber på for at de yngste skal få gode treningsforhold. Det å ha mulighet til, organisert og ikke minst uorganisert, trene hver dag, gjennom vinteren, i en hall med nok plass til egentrening. Det er kanskje den viktigste faktoren for god utvikling, ikke om han eller han ikke kommer opp i det gode selskap eller ikke.  Det er av mindre betydning for andre enn foreldrene.

Jeg er sikker på at Tromsø IL er på riktig vei i sitt arbeide med spillerutvikling og de ser at verden har gått fremover. Andre standarder gjelder nå, enn for 10-20 år siden. Hvorfor skal vi i Norge gå i motsatt retning av hva resten av fotball-Europa gjør, og tro at vi er oss sjøl god nok. Vi må innse at vi har utrolig mye å lære fra dem som har drevet systematisk med spillerutvikling i flere tiår. TIL er i startfasen til å ta til seg slik kunnskap og er kommet godt i gang.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse